Nytt stevne og trening

På onsdag gikk Spiff og jeg for andre gang i eliteklassen, og det stevnet gikk vi kun for trening. Ettersom han nullet på sitten i Vestfold, hoppet jeg over begge fellesøvelsene. Jeg vil ikke at han skal belønnes for å bryte bli-kommandoen flere ganger, og fire dager fra forrige konkurranse ble litt kort tid til å få gjort så mye der. Denne gangen var det også to ringer: fellesøvelsene og fri ved fot i en ring, og så ganske lenge og vente før man skulle gå resten av øvelsene i neste ring. Dommeren i ring 1 var ikke videre imponert over Spiffs fri ved fot og heller ikke over min gåing. Jeg glemte å si fra at jeg har balanseproblemer i utgangspunktet og var spesielt svimmel på onsdag, så da har jeg det med å «støtte» meg på Spiff når jeg går. I tillegg var Spiff for heit og gikk mer en jaktfot enn lydighetsfot, så jeg følte også at øvelsen gikk dårlig. Men den var ikke sååå mye dårligere enn på debuten, så at det ble to karakterer lavere enn da, var litt overraskende allikevel. På den annen side har denne dommeren aldri gitt mine hunder høye karakterer på fri ved fot i de lavere klassene heller, og da jeg så hvordan fri ved foten til den ekvipasjen som fikk 10 på øvelsen var, skjønner jeg jo at han vil ha det veeeldig pent og ryddig. Da er det ikke rart at mine hunder får mye trekk hos ham, for de har litt mer armer og bein til alle kanter. Og jeg har kommet frem til at da får de heller få litt trekk, for jeg personlig elsker fri ved fot med masse trøkk og synes pent og pyntelig = kjedelig. ;)

Romfareren for et par år siden.

I neste ring var Spiff mer slik jeg vil ha ham – skikkelig på, men allikevel i riktig modus. Her var det imidlertid mine nerver som tok overhånd, kombinert med at det også var litt vanskelig (mange sleit med ruta pga. kjeglene som ble brukt til z-en og innkalling). På z-en klarte jeg å bruke feil kommando en gang og i tillegg var jeg altfor utydelig på de andre. Dommeren sa på forhånd at «nå skal vi ha sitt, dekk, stå», så da kommanderte jeg «dekk», jeg. Men jeg sier jo «ligg», så Spiff skjønte ikke helt hva han skulle og gjorde en mellomting av sitt og ligg. Det skulle bli den første smultringen av maaange! På innkallingen spratt han opp igjen før jeg gikk ifra, også fordi jeg var veldig utydelig og surret mye før start, så jeg måtte ha ny kommando ned. Deretter brukte han for lang tid på ståen og sto på dekken, slik at det også ble dobbeltkommando der, men farta var det ikke noe å si på, i det minste. I tillegg fant han en papprull rett på utsiden av ringen som han glad og lykkelig apporterte og avleverte. Dommeren lo godt. Jeg også. Ny null.

Så var det ruta. Her var det som sagt mange som sleit, selv mange av de med mye mer erfaring enn oss. Spiff spurtet ut til kjegle og stoppet fint, men da jeg skulle sende ham til ruta, løp han, som så mange andre, til en av kjeglene som var på høyde med meg. Etter et par kommandoer fikk jeg ham ut midt i ruta og fikk lagt ham ned, men jammen skled han på en måte sakte opp i sitt etter hvert og kom før jeg rakk å kalle på ham. Jeg er i det minste glad jeg fikk ham ut i ruta! Men smultringen var selvfølgelig et faktum også her.

På apportdirigeringen var det vanskelig å få ham til å stoppe ved kjegla, for han ville hente høyreapporten med en gang, men det var uansett venstreapporten han skulle ha. Etter noen kommandoer fikk jeg ham til kjegla, og han løp faktisk nydelig ut til riktig apport, så det var synd at øvelsen måtte underkjennes fordi han ikke kunne løpe rett til kjegla med en gang! Men fint for ham at han fikk belønning for å gå til riktig apport – for ham er jo apporten en belønning i seg selv.

Tre fjerdedeler av flokken for et par år siden.

Jeg hadde glemt å trene metallapport siden stevnet der han tråkket på den og fikk den i haka, så etter å ha hoppet over hinderet og spurtet ut til apporten, nølte han og tittet på meg en liten stund før han plukket apporten forsiktig opp. Da ble han såpass satt ut at han i tillegg løp rundt. Ja, ja. Min egen feil som ikke har trent på det siden sist!

Så var det neseprøven, og der ville Spiff bli med meg rundt da jeg snudde meg. Det var dumt, for resten av øvelsen var egentlig ikke så verst, så da fikk vi endelig litt poeng! 7 poeng ble det, så da kunne vi nok i ha fått minst 8 eller 8,5 om han bare hadde sittet stille. Jeg har allikevel litt igjen når det kommer til å holde pinnen rolig i munnen og ikke minst avlevere med rolig munn.

Så var det bare avstand igjen, og hadde det ikke vært for at jeg var for uklar på to av momentene, kunne dette også ha blitt supert, for han har virkelig ingen fremdrift eller bakdrift – noe dommeren kommenterte. Kjapp er han også, men pga. to dobbeltkommandoer på begge stå-momentene, holdt det bare til 7. Vi fikk altså med oss den herlige summen 67 poeng (eller noe sånt). Men dommeren lo godt og sa at det var synd at de fleste hadde gått slik at de ikke fikk med seg dette. Underholdning kan vi i hvert fall bidra med! Spiff hadde det gøy og var veeeldig glad med masse fart og sprut, og det er tross alt det viktigste. Poengene og presisjonen får komme etter hvert! Men jeg er litt sur på meg selv, for på z-en, innkallingen og avstand kunne jeg virkelig ha vært mye flinkere selv – altså mye tydeligere. Og på neseprøven og metallen kunne jeg jo ha trent litt mer på forhånd. På dirigeringsøvelsene vet jeg at jeg har litt igjen – han må bli flinkere til å løpe til kjegla på apporten, og han må takle forstyrrelser i form av andre kjegler på ruta. Men jeg er fornøyd med at han har plukket riktig pinne på begge stevnene på neseprøven, for jeg har faktisk bare trent øvelsen et par ganger det siste året (ja, jeg vet, det er altfor dårlig).

I dag har jeg tatt meg råd til en liten privattime i lydighet hos en av dem som har vært med på landslaget flere ganger (som også så oss på stevnet på onsdag), og jeg har fått noen tips til hva jeg kan jobbe med videre. Fikk noen forslag til hvordan jeg kan få fri ved foten bedre, som jeg absolutt skal teste ut, det samme med fellesøvelsene og kjegla på apportdirigeringen. Det er ikke så annerledes enn det jeg har gjort, men her er det pirking på detaljer, så det er allikevel en liten forskjell. Ellers gikk det mye på at jeg må lære meg å trene mer stevnelikt og i tillegg forberede Spiff før hver øvelse ved at jeg forteller ham hva vil skal gjøre (og håpe at han etter hvert skjønner sammenhengen). Det kan bli interessant å se om dette kan gi resultater.

I helgen er Spiff utlånt på «prøvepass» til en som forhåpentligvis skal passe ham når jeg skal til Italia. Greit å prøve en helg før man er stuck med hunden i par uker. Jeg krysser fingrene for at Spiff oppfører seg! Jeg er derimot verdens mest overfølsomme menneske, tror jeg, for jeg synes det er helt grusomt at han ikke er her nå og var nesten på gråten da jeg overleverte ham i sta ! Har jeg nevnt at jeg elsker hundene mine? Jeg er nok ikke helt som alle andre ...