onsdag 23. mai 2012

Veterinærbesøk med Cisco

Blogging eller ikke blogging – et tilbakevendende spørsmål. Det er mange år siden jeg begynte med det. Mye har endret seg siden da, både hvilken bloggleverandør jeg bruker, sikkert hvem som gidder å følge med på bloggingen min (jeg skjønner jo at det må bli ganske uinteressant å lese det samme om og om igjen, for det begrenser seg jo hvor mye nytt jeg skriver om når det er hundene som er i fokus) og ikke minst har Facebook kommet og blitt den kanalen man gjerne benytter om man har noe på hjertet. Imidlertid har jeg hele tiden holdt på bloggen min, for det hender at jeg får lyst til å skrive mer enn bare noen få linjer, men blogglysten kommer og går. Nå kjenner jeg at jeg er ganske glad for at jeg har blogget innimellom, for jammen er det kjekt med den når hukommelsen gjør sitt for å tulle det til for meg! Mulig jeg burde bli bekymret her, men jeg husker i hvert fall hva jeg heter og hvor jeg bor – foreløpig.

Cisco på denne tiden i fjor.
Det siste året har jeg vært sikker på at Cisco når som helst må avlives. Jeg har sett etter tegn på at han ikke har det bra og analysert i hjel alle mulige symptomer. Jeg er livredd for at han skal gå for lenge og vil absolutt ikke være egoistisk der, samtidig som jeg er livredd for å miste ham og livredd for å ta ham for tidlig. Ikke lett! Jeg tar jevnlig Cisco til veterinær for sjekk, og hver gang stålsetter jeg meg for verst tenkelige beskjed. Jeg har til og med tatt meg selv i å forfatte avskjedsinnlegg inni hodet mitt og tenkt på hvilket bilde jeg skal bruke. Galskap? Ja. I beste fall idioti.

I dag har jeg fått meg en liten oppvekker. Jeg har hatt Cisco til veterinær for sjekk igjen, og det er vel ikke mer enn noen måneder siden sist. Konklusjonen? En sprek og glad 13-åring med litt høye leververdier, ellers var alle de andre verdiene innenfor normalen. Jeg fikk en mulig forklaring på hvorfor han peser og hoster/harker litt – det er nok mest sannsynlig bare lungene som jobber litt dårligere og dermed blir det litt vannansamlinger når han blir liggende lenge eller på ryggen, men det er ikke noe alvorlig. Hjertet høres fint ut og pusten er fin. Muskulaturen er svekket, ja, men det kunne ha vært verre. Da jeg kom hjem, gikk jeg inn på bloggen min og fant et innlegg som er fra akkurat ett år og to dager siden. Der leser jeg at Cisco har vært hos veterinær til sjekk, og jeg leser hva jeg skriver om hvordan Cisco er. Det som slår meg er at situasjonen er tilnærmet uforandret. Cisco har faktisk ikke blitt nevneverdig mer svekket enn han var i fjor på denne tiden, selv om han innimellom han hatt noen litt dårligere dager. Som veterinæren sa: «Det er viktig at man ikke lar dem gå for lenge, men man må også la dem få lov til å bli gamle.» Cisco er faktisk den første hunden min som er ordentlig gammel. Mascot og Tim ble 10 og 11 år gamle og måtte avlives pga. kreft og prolaps, og de hadde ikke noen tegn på at de begynte å bli gamle.

Jævlig bilde av meg, men dette var også på denne tiden i fjor. 
Den siste tiden har Cisco fått Karsivan etter anbefaling fra hundenes kiropraktor, noe som skal hjelpe blodsirkulasjonen. Det kan virke om om det har hatt en god effekt og gitt ham litt ekstra styrke. Senest på søndag var Cisco på to-timers tur i skogen med moren min og trakk henne etter seg hele turen! Jeg ga ham Rimadyl på kvelden, og i dag fikk jeg beskjed fra veterinæren at jeg skal fortsette å gi det når jeg kan forvente at kan bli litt stiv og støl. Jeg har gruet meg til sommervarmen, for på sensommeren i fjor, da jeg var på hytta og det var veldig varmt, mistet Cisco matlysten, var skikkelig slapp og peste hele tiden, så da var jeg jo helt sikker på at tiden var inne, men så kviknet han jo til igjen da høsten kom. I går kom sommeren hit og også i dag er det 24 grader, men selv om Cisco peser når han er ute, slik resten av flokken gjør, virker han ikke så veldig plaget. Men i samråd med veterinæren skal jeg sørge for å legge turene til tidlige morgener eller sene kvelder. Altså sene kvelder.

Lille Mascot nesten 10 år gammel. 

Nå skal jeg prøve å nyte dagene fremover, for hvis ikke noe akutt skjer, kan jeg være så heldig at Cisco er her en god stund ennå. Veterinæren mente i hvert fall at hun ser Cisco igjen på kontroll til høsten, så jeg håper hun har rett! Men jeg tenker mye på gode venner og kjente som bare i løpet av de siste ukene har måttet si farvel til sine kjære firbente – plutselig er det så mange som er borte. Det er jammen tøft og trist å være hundeeier innimellom.

2 kommentarer:

  1. Det er tøft når den dagen kommer, med som du forteller så kan det jo være en stund til den dagen kommer. Håper du får en fin sommer

    SvarSlett
  2. Hei Kirsti! Dette innlegget er vel det beste argumentet jeg har sett på lenge for at bloggen fortsatt må leve! Ikke fordi den hjelper på husken, men fordi man kan skrive litt lenger, utdype og forklare, og få ordentlig ned på "papiret" de tankene man trenger rydde i. Og selv om det er mye lenger mellom kommentarene i bloggene enn på facebook, er det jo flere som leser bloggene, og som det betyr litt for at finnes. Din blogg er i alle fall viktig for meg! Jeg synes du skriver veldig klokt om det å ha en gammel hund, og jeg lærer mye av det, som igjen kommer våre hunder til gode. Nyt sommeren!

    SvarSlett

Her kan du legge igjen en melding. Hvis du ikke er logget på med en profil, kan du velge «navn/nettadresse» eller «anonym» i nedtrekksfeltet.