2. AK på jaktprøve NRK avd. Vestfold

Så var det årets siste jaktprøve, nok en gang med fokus på å jobbe med meg selv. Men selv om jeg liksom skulle ta dette som en trening, er det allikevel umulig å holde konkurransenervene unna.

Denne prøven gikk på en stubbåker omkranset av skog. Den startet med at vi gikk på linje bak to skyttere. Etter noen meter skøyt den ene mot venstre og den andre mot høyre, og der fikk makkerhunden og vi hver vår markering. Vi gikk til venstre og skulle starte. Men kasteren sto langt til venstre for skytter, og avstanden frem til skytter var ikke stor, slik at Swim hadde fokuset forover. Jeg måtte derfor kaste meg rundt mot kaster og prøve å peke ut markeringen, men jeg var akkurat for sen slik at Swim ikke fikk den med seg. Noe vi på trene på – vi trener jo som regel med mye lengre avstand mot skytter og kaster, slik at vi ikke har vært borti den problemstillingen før. Anda landet i et kratt skogkanten, men heldigvis var Swim dirigerbar slik at vi raskt løste oppgaven.

Prøveområdet. Første markering gikk inn mot skogen til venstre i bildet. Vår siste dobbeltmarking gikk inn mot de to stolpene til høyre. 

Da makkerhunden hadde hentet sin markering, gikk vi fot litt til, og på den nye plassen ble vi i prinsippet stående resten av prøven. Først fikk makkerhunden en dobbeltmarkering inn i skogen til høyre, deretter fikk vi en dobbeltmarkering inn skogen rett frem og til venstre ut på åkeren. Swim hang muligens litt i opptaket på den anda på åkeren, men løste begge markeringene flott. Deretter skulle vi sende på søket. Det gikk både i skogen (og mye ute av syne for oss), men også på stubbåkeren. Swim ble sendt først, og etter 15 meter slo han på en and og kom raskt inn med den. Deretter ble makkerhunden sendt. Den jobbet lenge i samme område som Swim, men måtte kalles inn da den ikke fant noe. Etter dette ble de sendt annenhver gang, og Swim kom inn med totalt tre ender og en kanin. Kaninen var det morsomt å se ham plukke, for den lå på stubbåkeren. Swim måtte jobbe litt for å følge vitringen, og flere ganger dro han tilbake til samme sted han slo på den første gangen. Det var nok litt vanskelige forhold, men han jobbet seg bortover sikkert 20 meter før han stupte ned og plukket kaninen helt spontant. Det var en skikkelig god følelse, ettersom kanin har vært et problem på flere av prøvene! Swim jobbet i trav og sakte galopp på stubbåkeren, og det likte ikke dommeren helt. Ikke jeg heller, for så vidt. Rart å se ham sånn, for på treninger kan det noen ganger gå litt vel fort på feltet. I skogen tror jeg det gikk raskere av det jeg klarte å skimte mellom trærne i den tette skogen.

Litt nedenfor prøveområdet. Det er fint i Sandefjord!

Etter feltet byttet vi plass på dobbeltmarkeringene. Makkerhunden knallet rett før jeg skulle sende Swim, men føreren fikk stoppet den, og Swim ble heldigvis ikke berørt av det. Begge markeringene landet oppå en knaus i litt buskas med skjult nedslag. Den sist kastede hentet han ganske raskt. Da jeg skulle sende ham på den først kastede, prøvde han å løpe i rett linje ut. Der måtte han opp et bratt berg, men litt over halvveis opp, skled han ned igjen (det var bare to jaktlabber med masse fart som klarte å ta den veien, så vidt jeg kunne se – og Swim var den første hunden som i det hele tatt forsøkte å ta den veien). Han valgte å løpe tilbake og den samme veien som han måtte på den han hentet først, og han ble borte for meg bak knausen. Jeg turte ikke å blåse på ham, ettersom han kunne ha vært ved anda så vidt jeg visste, men etter å ha jobbet en stund, kom han til syne. Da stoppet jeg ham og vinklet til høyre, og da løp han heldigvis rett på. På vei hjem spyttet han plutselig ut anda i fart, men plukket den opp igjen. På den åpne kritikken sa dommeren at hun hørte at anda fikk seg en trøkk da den landet på berget da den ble kastet, så hun trodde det var det Swim reagerte på, og valgte ikke å belaste ham for det. Det var altså derfor jeg syntes anda var litt rar å ta på da jeg fikk den fra Swim. Den hadde nok masse benbrudd i hele kroppen.

Vi avsluttet med en dirigering til en kanin over jordet og inn i skogkanten opp på en stor stein. Swim dro litt for tidlig inn mot skogen, så jeg stoppet ham og sendte ham mot høyre, og da løp han rett ut i riktig område. Veldig fornøyd med den! Dommeren hadde mye pent å si om Swim. «Helt formidabel» rundt bena mine, godt i hånd på dirigeringene og en god markør var det andre. Det hun ikke likte, var farten på feltet (hun skulle bare ha sett hans normalt feltfart …) og det nølende opptaket på den ene anda. Hun kommenterte også at han ble «stille ført» i kritikken, og det var positivt. Vi endte på en 2. AK, og sesongens beste prøve (sett bort fra de prøvene der vi var et kaninnedlegg/kaninopptak unna førstepremien og dermed raskt datt ned to premiegrader).

Mor og sønn. 

Det var en god følelse å avslutte med en hund som overhodet ikke ble berørt på feltet, selv om det gikk veldig mye saktere enn normalt. og hvor det meste gikk på skinner. Jeg har stor tro på at skal nå målet vårt neste sesong i stedet. Jeg gleder meg i hvert fall til å trene videre med Swim, for selv om vi støtte på andre utfordringer enn jeg var forberedt på denne sesongen, er han en herlig hund jeg simpelthen elsker både på treninger og i hverdagen. Og det er veldig behagelig å gå med en hund som ikke blir skyhøy i prøvesettinger. Jeg er faktisk så sikker på at han ikke kommer til å knalle eller finne på noe annet tull, at om han er dag gjør det, kommer jeg ikke til å skjønne noe som helst. Kan nok takke ritualene mine (og instruktører som har anbefalt å gjøre det) for dette.