søndag 27. mai 2012

Flatmesterskapet 2012

Vi har vært på Flatmesterskapet i Sarpsborg i helgen. På utstillingen vant Rikke åpen klasse, tok cert og ble 2. beste tispe! Spiff ble nr. 4 i bruksklassen med excellent.

På dagens working test ble Spiff nr. 10 av 21 med 84/100 poeng (15, 19, 18, 12, 20) i åpen klasse, mens Rikke kommer sterkere tilbake når hun har fått litt mer trening og erfaring. Hun ble nr. 18 av 27 og fikk 57/100 poeng (8, 13, 19, 17, 0) i begynnerklassen.

Sammenlagt ble Spiff nr. 13 og Rikke nr. 23 av 50 hunder i Flatmesterskapet.
Rikke med CERT-rosetten sin og halvsøster Indie med kransen etter å ha blitt unghundmester. En fin helg for kennel Work of Time!

onsdag 23. mai 2012

Veterinærbesøk med Cisco

Blogging eller ikke blogging – et tilbakevendende spørsmål. Det er mange år siden jeg begynte med det. Mye har endret seg siden da, både hvilken bloggleverandør jeg bruker, sikkert hvem som gidder å følge med på bloggingen min (jeg skjønner jo at det må bli ganske uinteressant å lese det samme om og om igjen, for det begrenser seg jo hvor mye nytt jeg skriver om når det er hundene som er i fokus) og ikke minst har Facebook kommet og blitt den kanalen man gjerne benytter om man har noe på hjertet. Imidlertid har jeg hele tiden holdt på bloggen min, for det hender at jeg får lyst til å skrive mer enn bare noen få linjer, men blogglysten kommer og går. Nå kjenner jeg at jeg er ganske glad for at jeg har blogget innimellom, for jammen er det kjekt med den når hukommelsen gjør sitt for å tulle det til for meg! Mulig jeg burde bli bekymret her, men jeg husker i hvert fall hva jeg heter og hvor jeg bor – foreløpig.

Cisco på denne tiden i fjor.
Det siste året har jeg vært sikker på at Cisco når som helst må avlives. Jeg har sett etter tegn på at han ikke har det bra og analysert i hjel alle mulige symptomer. Jeg er livredd for at han skal gå for lenge og vil absolutt ikke være egoistisk der, samtidig som jeg er livredd for å miste ham og livredd for å ta ham for tidlig. Ikke lett! Jeg tar jevnlig Cisco til veterinær for sjekk, og hver gang stålsetter jeg meg for verst tenkelige beskjed. Jeg har til og med tatt meg selv i å forfatte avskjedsinnlegg inni hodet mitt og tenkt på hvilket bilde jeg skal bruke. Galskap? Ja. I beste fall idioti.

I dag har jeg fått meg en liten oppvekker. Jeg har hatt Cisco til veterinær for sjekk igjen, og det er vel ikke mer enn noen måneder siden sist. Konklusjonen? En sprek og glad 13-åring med litt høye leververdier, ellers var alle de andre verdiene innenfor normalen. Jeg fikk en mulig forklaring på hvorfor han peser og hoster/harker litt – det er nok mest sannsynlig bare lungene som jobber litt dårligere og dermed blir det litt vannansamlinger når han blir liggende lenge eller på ryggen, men det er ikke noe alvorlig. Hjertet høres fint ut og pusten er fin. Muskulaturen er svekket, ja, men det kunne ha vært verre. Da jeg kom hjem, gikk jeg inn på bloggen min og fant et innlegg som er fra akkurat ett år og to dager siden. Der leser jeg at Cisco har vært hos veterinær til sjekk, og jeg leser hva jeg skriver om hvordan Cisco er. Det som slår meg er at situasjonen er tilnærmet uforandret. Cisco har faktisk ikke blitt nevneverdig mer svekket enn han var i fjor på denne tiden, selv om han innimellom han hatt noen litt dårligere dager. Som veterinæren sa: «Det er viktig at man ikke lar dem gå for lenge, men man må også la dem få lov til å bli gamle.» Cisco er faktisk den første hunden min som er ordentlig gammel. Mascot og Tim ble 10 og 11 år gamle og måtte avlives pga. kreft og prolaps, og de hadde ikke noen tegn på at de begynte å bli gamle.

Jævlig bilde av meg, men dette var også på denne tiden i fjor. 
Den siste tiden har Cisco fått Karsivan etter anbefaling fra hundenes kiropraktor, noe som skal hjelpe blodsirkulasjonen. Det kan virke om om det har hatt en god effekt og gitt ham litt ekstra styrke. Senest på søndag var Cisco på to-timers tur i skogen med moren min og trakk henne etter seg hele turen! Jeg ga ham Rimadyl på kvelden, og i dag fikk jeg beskjed fra veterinæren at jeg skal fortsette å gi det når jeg kan forvente at kan bli litt stiv og støl. Jeg har gruet meg til sommervarmen, for på sensommeren i fjor, da jeg var på hytta og det var veldig varmt, mistet Cisco matlysten, var skikkelig slapp og peste hele tiden, så da var jeg jo helt sikker på at tiden var inne, men så kviknet han jo til igjen da høsten kom. I går kom sommeren hit og også i dag er det 24 grader, men selv om Cisco peser når han er ute, slik resten av flokken gjør, virker han ikke så veldig plaget. Men i samråd med veterinæren skal jeg sørge for å legge turene til tidlige morgener eller sene kvelder. Altså sene kvelder.

Lille Mascot nesten 10 år gammel. 

Nå skal jeg prøve å nyte dagene fremover, for hvis ikke noe akutt skjer, kan jeg være så heldig at Cisco er her en god stund ennå. Veterinæren mente i hvert fall at hun ser Cisco igjen på kontroll til høsten, så jeg håper hun har rett! Men jeg tenker mye på gode venner og kjente som bare i løpet av de siste ukene har måttet si farvel til sine kjære firbente – plutselig er det så mange som er borte. Det er jammen tøft og trist å være hundeeier innimellom.

tirsdag 15. mai 2012

Rikke 4 år, felt- og svømmetrening på Sørlandet

I går ble søteste lille Rikke 4 år gammel – men det husket jeg først i dag. Godt hun ikke selv har noen formening om hva bursdag er!

Rikke 4 år.
I helgen har vi vært på hytta på Sørlandet. Rikke har ikke vært der siden hun var 12 uker gammel (hun bodde jo hos meg fra hun var 7,5 til 12 uker, og da var vi på hytta hele tiden). Vanskelig å vite om hun kjente seg igjen, for Rikke er rolig og grei uansett hvor hun er, hun. Helgen ble brukt til avslapning, turer og jakttrening. Jeg bestemte meg for at Rikke nå skulle lære seg å gå felt. Det har jeg bare prøvd en gang tidligere, men det var tidlig i vår (før hun fikk løpetid), og da skjønte hun ikke stort, så jeg valgte å vente litt med det. På lørdag fant jeg et område der jeg pleier å trene med hundene sånn ca. 100 m fra hytta. Lykke! Den som hadde bodd slik til daglig.

Rikke på feltet.
Jeg hadde bare med meg Rikke. Først fikk hun en del markeringer på vei til området, og jeg hadde med meg startrevolver. Det er mye man må bli vant til når man bare har vært familiehund i 3,5 år! Vel fremme satt jeg henne igjen mens jeg gikk ut i området og kastet ut 11 små dummyer i blåbærlyngen. Tilbake hos henne gikk jeg litt fot med henne vekk fra området, før jeg gikk tilbake og sendte henne. Dette gikk over all forventning – Rikke skjønte godt hva hun skulle og jobbet seg frem til dummy etter dummy. Hun jobber i roligere tempo enn Spiff og Casir, men det tror jeg helt klart er en fordel, for hun bruker nesa aktivt og gikk ikke over en eneste dummy. Det går stort sett i trav eller rolig galopp. Jeg ga meg da hun hadde hentet fem. Deretter kastet jeg ut dummyene igjen mens hun så det, og tok henne med meg tilbake til hytta.

Casir synes det er gøy å hente noen dummyer, han også.
Hun måtte vente på hytta sammen med Cisco mens jeg tok med meg Casir og Spiff, og da hadde hun vært ganske urolig. Casir og Spiff fikk jobbe sammen i feltet, og da så jeg tydelig forskjellen på dem og Rikke. Ettersom de løp i stor fart, i hvert fall i starten, fikk de ikke vitring like lett som Rikke og løp flere ganger over dummyer før de senket tempoet.

Spiff på feltet.
Søndag la jeg ut felt på samme område. Da hadde jeg med meg alle fire. Jeg gikk så en tur før de fikk forsøke seg, og jeg var spent på Rikke da vi kom tilbake. Da var det ca. 1 time siden jeg hadde lagt ut feltet. Jeg ga henne ikke noe ekstra påvirking, men det trengte hun visst ikke heller. Fem dummyer inn på kort tid også da. Veldig fornøyd! Cisco fikk også gå felt. Han fant to dummyer, men gadd ikke å ta dem med hjem. Det ble derfor Casir og Spiff som hentet de siste som lå igjen. Rikke fikk skudd på noen markeringer på søndag også.

Litt mer muskler nå, så begynner det å ligne noe. 
Svømmetreningen går også fremover. Da jeg forsøkte å få Rikke til å bade for noen uker siden, turte hun ikke å hoppe uti. Dette var ved et tjern i den skogen jeg bor rett ved. Selv om hun gjerne ville, stoppet hun hele tiden på kanten. Hun svømte da jeg hadde henne som valp, men etter dette har hun, så vidt jeg vet, ikke badet mer før jeg fikk henne tilbake. Jeg har derfor fått henne til å bade på steder der hun kan gå uti uten å måtte hoppe, og det går nå veldig fint. På lørdag gikk vi ned til en sandstrand der hun svømte etter pinne (det var det jeg hadde for hånden), mens på søndag gikk jeg ned til svabergene. Jeg hadde med et par pocketdummyer (helt geniale!) i lomma, og kastet dem uti. Iveren etter å få tak i dummyen trumfet skepsisen mot å hoppe, så dermed virker det som om koden ble knekt. En gang hoppet hun uti fordi hun så noe tang som lå og fløyt også. Svaberget hun hoppet fra gikk helt ned til vannkanten, slik at hun kunne tråkke uti vannet før hun tok sats og hoppet. Det blir derfor spennende å se om hun tør å hoppe når det blir lengre avstand ned til vannet. Vi får bare fortsette treningen! Det positive så langt er at Rikke ikke har sluppet dummyen fra vann en eneste gang – hun er veldig opptatt av å levere til meg, så jeg får bare håpe at det fortsetter.

Casir og Rikke har funnet en skikkelig fin pinne.
Spiff koser seg i gresset utenfor hytta.
Verdens beste Cisco. Fremdeles glad og ivrig på tur, men med stadig svakere bakpart, dessverre.
Verdens fineste firkløver: Cisco (13 år), Casir (9 år), Spiff (7 år) og Rikke (4 år). 
Hele flokken.

mandag 7. mai 2012

VirkeRikke og VirkerIkke på jaktkurs

I helgen har Rikke og jeg vært på jaktkurs på Dillingøy. Som vanlig har det vært et supert kurs - jeg har skikkelig sansen for instruktøren, opplegget, beliggenheten, tonen på kurset – alt passer midt i blinken for meg. Til og med været var for det meste på vår side. Selv om jeg blir totalt utslitt av å være ute i flere timer to dager på rad, er det allikevel verdt det. Det har vært intet mindre enn en skikkelig bra helg!

Rikke er veldig lite trent i jakt, men da jeg startet treningen av henne i vinter, syntes jeg hun tok ting utrolig fort. Så kom løpetiden og Rikke ble litt rar. Jeg tror fremdeles hun er preget av den (og kilder forteller meg at jeg må belage meg på at det vil bli litt verre om noen uker), for også når jeg trener lydighet med henne, er hun litt fjern om dagen – hun er litt daffere enn hun pleier, samtidig som hun plutselig ikke skjønner enkle kommandoer. Men ettersom jeg meldte på kurset før hun hadde fått løpetid, valgte jeg allikevel å dra.

Selv om kameraet var med, ble det dessverre ingen bilder i helgen, så det blir arkivbilder i stedet. Her det onkel Spiff som koser seg på Sørlandet. 

Hundene har jobbet på linje nesten hele helgen, og dette er jo en setting Rikke kun har vært i noen få ganger tidligere. For å ta det positive først: Rikke startet lørdagen med tre supre apporter. De to første landet på andre siden av et gjerde de måtte hoppe over, og det er noe Rikke aldri tidligere har gjort. Jeg ble litt overrasket da dette ikke var noe problem for henne. Mellom de to apportene, bevegde vi oss litt lengre ifra gjerdet. Den tredje apporten landet helt inntil gjerdet på vår side. Utfordringen var at hundene da har lett for å dra over gjerdet der de to andre gikk, men Rikke spikret markeringen, så det var jo fint. Etter dette dukket VirkerIkke frem, og da skjønte hun ikke så mye.

Jeg har forsøkt å analysere det som skjer, og det virker på meg som om Rikke lett går inn i en modus der hun tror at hennes oppgave bare er å sitte stille og se på at det faller apporter uten at de skal apporteres. Jeg tror derfor hun trenger en del treninger der hun blir sendt på det meste som faller, slik at hun lærer seg å markere hver eneste apport. Hun er som sagt lite trent, så det kan nok bli litt mye for henne med så mye nytt på en gang. Andre positive ting er at hun overhodet ikke har lyd, at hun er totalt avslappet rundt de andre hundene, at hun har supre avleveringer og fine grep, og at hun er veldig førermyk og lydig. Hun kan ikke stoppsignal, søkssignal eller dirigeringssignaler ennå, og hun kan heller ikke fløytesignal på innkallingen godt nok, men hun er veldig var på de kommandoene hun kan.

Casir - pensjonisten.

Etter en lunsjpause og litt hvil, var det ny økt. Her viste både VirkeRikke og VirkerIkke seg frem, og jeg ble flink til å lese henne. I prinsippet kan jeg se på henne før jeg sender henne om hun skjønner hva hun skal eller ikke. Når hun ikke skjønner det, er det ingen vits i å sende henne. Da traver hun bare litt frem før hun begynner å snuse. Når hun derimot skjønner oppgaven, løper hun målrettet ut i riktig område og spikrer de fleste markeringene.

Søndag startet også med markeringer over det samme gjerdet, men da virket ikke Rikke i det hele tatt. Hun skjønte virkelig ikke noe da jeg sendte henne. Ved å ta henne ut av linja og la henne knalle, var det ikke noe problem, men så fort hun var inne på linja igjen, kom hun i feil modus igjen. Jeg valgte derfor å legge henne i bilen. Ettersom jeg hadde lånt bort både Cisco og Spiff i helgen, hadde jeg bare med meg pensjonisten Casir. Men for at jeg skulle slippe å bare stå der, fikk han være stand-in på kurset. Han startet med å surre det til, men så var han plutselig på nett, og da hadde han vel en fire, fem fine apporter uten tull. Nå er det mange år siden han sist sto på linje og ble trent i jakt, men jammen klarte han faktisk å oppføre seg helt eksemplarisk uten en lyd. Det hadde jeg aldri trodd!

Etter lunsj fikk Rikke komme ute igjen, og nå var det VirkeRikke jeg hadde med meg. Når hun skjønner hva hun skal, er hun en liten drøm. Hun ble såpass på hugget at jeg faktisk stoppet henne de gangene hun trodde hun skulle knalle (trenger ikke si noe mer enn navnet hennes med rolig stemme før hun hopper tilbake). Etter lunsj tror jeg det bare var en apport hun ikke markerte før jeg skulle sende henne slik at jeg bare kalte henne tilbake, så var det en hun jobbet litt for å finne, mens resten løp hun rett på. Hun taklet terrengskifter både over diker og opp skråinger og hun taklet dummyer på vei hjem. Ettersom jeg fikk henne til å svømme for første gang siden hun var valp, på onsdag, turte hun ikke å hoppe uti vannet i helgen, men det tror jeg vi snart har løst. Hun må bare få litt mer svømmetrening først. Det er ikke så rart at dette er litt vanskelig når det har gått tre år uten at hun har svømt ...!

To som ikke synes det er skummelt å hoppe uti vann!

Jeg føler meg rimelig trygg på at VirkerIkke forsvinner for godt når Rikke er helt ute av løpetidsdvalen, samtidig som det garantert vil hjelpe på med mer erfaring og bedre kondis. Jeg kjenner jeg gleder meg veldig til å trene henne videre fremover, og jeg har fått masse inspirasjon til videre trening.

fredag 4. mai 2012

Nytt stevne og trening

På onsdag gikk Spiff og jeg for andre gang i eliteklassen, og det stevnet gikk vi kun for trening. Ettersom han nullet på sitten i Vestfold, hoppet jeg over begge fellesøvelsene. Jeg vil ikke at han skal belønnes for å bryte bli-kommandoen flere ganger, og fire dager fra forrige konkurranse ble litt kort tid til å få gjort så mye der. Denne gangen var det også to ringer: fellesøvelsene og fri ved fot i en ring, og så ganske lenge og vente før man skulle gå resten av øvelsene i neste ring. Dommeren i ring 1 var ikke videre imponert over Spiffs fri ved fot og heller ikke over min gåing. Jeg glemte å si fra at jeg har balanseproblemer i utgangspunktet og var spesielt svimmel på onsdag, så da har jeg det med å «støtte» meg på Spiff når jeg går. I tillegg var Spiff for heit og gikk mer en jaktfot enn lydighetsfot, så jeg følte også at øvelsen gikk dårlig. Men den var ikke sååå mye dårligere enn på debuten, så at det ble to karakterer lavere enn da, var litt overraskende allikevel. På den annen side har denne dommeren aldri gitt mine hunder høye karakterer på fri ved fot i de lavere klassene heller, og da jeg så hvordan fri ved foten til den ekvipasjen som fikk 10 på øvelsen var, skjønner jeg jo at han vil ha det veeeldig pent og ryddig. Da er det ikke rart at mine hunder får mye trekk hos ham, for de har litt mer armer og bein til alle kanter. Og jeg har kommet frem til at da får de heller få litt trekk, for jeg personlig elsker fri ved fot med masse trøkk og synes pent og pyntelig = kjedelig. ;)

Romfareren for et par år siden.

I neste ring var Spiff mer slik jeg vil ha ham – skikkelig på, men allikevel i riktig modus. Her var det imidlertid mine nerver som tok overhånd, kombinert med at det også var litt vanskelig (mange sleit med ruta pga. kjeglene som ble brukt til z-en og innkalling). På z-en klarte jeg å bruke feil kommando en gang og i tillegg var jeg altfor utydelig på de andre. Dommeren sa på forhånd at «nå skal vi ha sitt, dekk, stå», så da kommanderte jeg «dekk», jeg. Men jeg sier jo «ligg», så Spiff skjønte ikke helt hva han skulle og gjorde en mellomting av sitt og ligg. Det skulle bli den første smultringen av maaange! På innkallingen spratt han opp igjen før jeg gikk ifra, også fordi jeg var veldig utydelig og surret mye før start, så jeg måtte ha ny kommando ned. Deretter brukte han for lang tid på ståen og sto på dekken, slik at det også ble dobbeltkommando der, men farta var det ikke noe å si på, i det minste. I tillegg fant han en papprull rett på utsiden av ringen som han glad og lykkelig apporterte og avleverte. Dommeren lo godt. Jeg også. Ny null.

Så var det ruta. Her var det som sagt mange som sleit, selv mange av de med mye mer erfaring enn oss. Spiff spurtet ut til kjegle og stoppet fint, men da jeg skulle sende ham til ruta, løp han, som så mange andre, til en av kjeglene som var på høyde med meg. Etter et par kommandoer fikk jeg ham ut midt i ruta og fikk lagt ham ned, men jammen skled han på en måte sakte opp i sitt etter hvert og kom før jeg rakk å kalle på ham. Jeg er i det minste glad jeg fikk ham ut i ruta! Men smultringen var selvfølgelig et faktum også her.

På apportdirigeringen var det vanskelig å få ham til å stoppe ved kjegla, for han ville hente høyreapporten med en gang, men det var uansett venstreapporten han skulle ha. Etter noen kommandoer fikk jeg ham til kjegla, og han løp faktisk nydelig ut til riktig apport, så det var synd at øvelsen måtte underkjennes fordi han ikke kunne løpe rett til kjegla med en gang! Men fint for ham at han fikk belønning for å gå til riktig apport – for ham er jo apporten en belønning i seg selv.

Tre fjerdedeler av flokken for et par år siden.


Jeg hadde glemt å trene metallapport siden stevnet der han tråkket på den og fikk den i haka, så etter å ha hoppet over hinderet og spurtet ut til apporten, nølte han og tittet på meg en liten stund før han plukket apporten forsiktig opp. Da ble han såpass satt ut at han i tillegg løp rundt. Ja, ja. Min egen feil som ikke har trent på det siden sist!

Så var det neseprøven, og der ville Spiff bli med meg rundt da jeg snudde meg. Det var dumt, for resten av øvelsen var egentlig ikke så verst, så da fikk vi endelig litt poeng! 7 poeng ble det, så da kunne vi nok i ha fått minst 8 eller 8,5 om han bare hadde sittet stille. Jeg har allikevel litt igjen når det kommer til å holde pinnen rolig i munnen og ikke minst avlevere med rolig munn.

Så var det bare avstand igjen, og hadde det ikke vært for at jeg var for uklar på to av momentene, kunne dette også ha blitt supert, for han har virkelig ingen fremdrift eller bakdrift – noe dommeren kommenterte. Kjapp er han også, men pga. to dobbeltkommandoer på begge stå-momentene, holdt det bare til 7. Vi fikk altså med oss den herlige summen 67 poeng (eller noe sånt). Men dommeren lo godt og sa at det var synd at de fleste hadde gått slik at de ikke fikk med seg dette. Underholdning kan vi i hvert fall bidra med! Spiff hadde det gøy og var veeeldig glad med masse fart og sprut, og det er tross alt det viktigste. Poengene og presisjonen får komme etter hvert! Men jeg er litt sur på meg selv, for på z-en, innkallingen og avstand kunne jeg virkelig ha vært mye flinkere selv – altså mye tydeligere. Og på neseprøven og metallen kunne jeg jo ha trent litt mer på forhånd. På dirigeringsøvelsene vet jeg at jeg har litt igjen – han må bli flinkere til å løpe til kjegla på apporten, og han må takle forstyrrelser i form av andre kjegler på ruta. Men jeg er fornøyd med at han har plukket riktig pinne på begge stevnene på neseprøven, for jeg har faktisk bare trent øvelsen et par ganger det siste året (ja, jeg vet, det er altfor dårlig).

I dag har jeg tatt meg råd til en liten privattime i lydighet hos en av dem som har vært med på landslaget flere ganger (som også så oss på stevnet på onsdag), og jeg har fått noen tips til hva jeg kan jobbe med videre. Fikk noen forslag til hvordan jeg kan få fri ved foten bedre, som jeg absolutt skal teste ut, det samme med fellesøvelsene og kjegla på apportdirigeringen. Det er ikke så annerledes enn det jeg har gjort, men her er det pirking på detaljer, så det er allikevel en liten forskjell. Ellers gikk det mye på at jeg må lære meg å trene mer stevnelikt og i tillegg forberede Spiff før hver øvelse ved at jeg forteller ham hva vil skal gjøre (og håpe at han etter hvert skjønner sammenhengen). Det kan bli interessant å se om dette kan gi resultater.

I helgen er Spiff utlånt på «prøvepass» til en som forhåpentligvis skal passe ham når jeg skal til Italia. Greit å prøve en helg før man er stuck med hunden i par uker. Jeg krysser fingrene for at Spiff oppfører seg! Jeg er derimot verdens mest overfølsomme menneske, tror jeg, for jeg synes det er helt grusomt at han ikke er her nå og var nesten på gråten da jeg overleverte ham i sta ! Har jeg nevnt at jeg elsker hundene mine? Jeg er nok ikke helt som alle andre ...