BK-debut for Rikke

I helgen var vi i Agder. Rikke skulle debutere på jaktprøve. Jeg hadde egentlig tenkt å droppe det, men ettersom jeg allikevel måtte nedover på hytta og gjerne ville heie på slekta (Rikkes to halvsøstre, Spiffs sønn og en fetter av dem igjen) og treningskompiser, møtte jeg opp på prøven. Fremdeles var jeg usikker på om jeg skulle starte, for det har vært litt hektisk den siste tiden og jeg hadde derfor ikke fått trent på alt jeg hadde tenkt på trene på. Etter å ha sett noen hunder gå, valgte jeg til slutt å starte. Prøven så både grei og vanskelig ut. Oppgavene så overkommelige ut, men allikevel var det mange hunder som sleit både med særlig den ene markeringen og feltet.

Prøveopplegget startet nede ved et vann. Det ble kastet og skutt en dummy på land. Deretter bevegde kaster og skytter seg slik at man måtte snu seg 180 grader. Så gikk det en markering på vann. Denne skulle inn. Deretter gikk det en markering på land i ganske høyt gress og de måtte også krysse et dike, så gikk det en markering i vannkanten til høyre for den som landet på land, før man snudde seg og skulle hente minnesmarkeringen – altså den først kastede dummyen. Deretter koblet man hunden og gikk over til et nytt område der det var feltsøk. Det var to dommere som hadde med seg hver sin ekvipasje rundt, så derfor ble dette som to poster. På feltsøket gikk det to skudd før man skulle sende hunden, og jeg tror det var 4 eller 5 dummyer som lå ute.

Både Rikkes halvsøstre og Spiffs sønn gjorde veldig mye bra, og fikk 2. premier med bare litt småtteri som gjorde at det ikke holdt til 1. premie. Veldig bra å se på! En morsom faktaopplysning: To av Spiffs kullsøstre, Ella og Tippi (Rikkes mamma), samt Spiff har gått i avl, og alle disse tre har 2-3 kull etter seg. På denne prøven deltok en sønn av Spiff, tre av Tippis døtre (fra begge kullene hennes) og en av Ellas sønner, som for øvrig fikk en 3. premie.

Rikkes debut ble en kort affære. Hun virket veldig på hugget da jeg varmet henne opp, og hun satt rolig, men veldig fokusert da første skuddet gikk. Hun snudde seg fint etter meg, og satt rolig da vannmarkeringen kom. Hun løp ivrig ut da jeg sendte henne, men strevde fælt med å komme seg i vannet. Det er jo bare noen uker siden hun ikke turte å svømme. Hun har hatt en voldsom progresjon på trening, ellers hadde jeg ikke startet henne, men jeg rakk aldri å trene utgang fra bevegelig myrkant med vannliljeblader som måtte forseres. I frustrasjon over at hun ikke kom seg uti, tok hun med et vannliljeblad opp, deretter prøvde jeg å sende henne et par ganger til. Det var tydelig at hun gjerne ville, men ikke fikk det til helt. Så kom hun seg endelig uti, men da var det mye plasking og bare litt svømming utover, før hun tok med seg et nytt vannliljeblad og det var takk for i dag for oss. Dommeren var ikke videre imponert.

Et gammelt bilde av Rikke. 

Vi skulle få lov til å avslutte med en markering på land. Rikke syntes diket var litt vanskelig å forsere (det hun hoppet galant over da vi gikk inn på standplass), så hun nølte litt før hun bestemte seg for å hente den på vann i stedet. Hun gikk uti vannet, svømte ut og hentet dummyen, litt plasking på vei ut, men vakkert hjem. Dommeren kommenterte tørt at det ikke var noe i veien med minnet hennes, i hvert fall. Da hun kom opp på land der hvor skytter og kaster sto, fløytet jeg på henne for sikkerhets skyld, og hun løp rett inn til meg og avleverte nydelig før hun ristet seg. Så selv om det ble en 0 på oss, fikk Rikke med seg en fin erfaring videre. Hun vet jo ikke at hun gikk glipp av en god del apporter, og bare det at hun på egenhånd klarte å mestre noe hun synes var veldig vanskelig, er en egenskap jeg setter stor pris på.

Bare vent – vi kommer sterkere tilbake!