Pus i/og hus

Da jeg startet bloggåret 2012, skrev at jeg at det kommer til å skje mange endringer i år. Den aller største endringen, som fremdeles føles helt uvirkelig, er at jeg i juni endelig fant meg hus etter flere års leting. Jeg begynte å bli mentalt forberedt på at jeg måtte veeeldig langt ut på landet eller kjøpe meg et hus som ikke var helt det jeg hadde sett for meg i forhold til beliggenhet og standard, da Huset med stor h dukket opp. Jeg hadde hjerteklapp fra jeg kjørte bort til huset to dager før visning for å se om det kunne være noe for meg, for allerede da visste jeg at det var dette jeg ville ha. For å gjøre en lang historie litt kortere: etter to visninger og en altfor nervepirrende budrunde, ble drømmehuset mitt!

Huset ligger helt på grensen mellom Aurskog og Sørum (postadresse Blaker, men ca. 50-100 meter inn i Aurskog), så det ligger mye nærmere Lørenskog enn hva jeg trodde jeg skulle finne. Huset er gammelt, men godt vedlikeholdt og utrolig koselig. Det ble bygget i 1907, er rødt med hvitrutete vinduer og det står egentlig Kirsti skrevet over hele huset – både utvendig og innvendig. Faktisk kan jeg i prinsippet flytte rett inn, men jeg kommer nok til å male litt allikevel og kanskje legge nytt gulv i den ene stua.

Huset sett fra baksiden (mobilbilde). Her er det inngang til en av stuene og vinduene man ser, tilhører kjøkkenet. 

Tomta er på 2 mål og alt er inngjerdet med høyt gjerde og port, slik at jeg kan slippe hundene rett ut. I tillegg er det egen hundegård med inngang til egen gang i forbindelse med badet, noe som blir utrolig praktisk når hundene kommer møkkete hjem fra tur eller bare skal luftes kjapt i hundegården når det f.eks. bøtter ned ute. I første etasje er det, i tillegg til gangen og badet jeg allerede har nevnt, tre stuer, kjøkken, trapperom og entré (hovedinngangen). Den ene stua man må gjennom for å komme til gang/bad, skal bli et slags hunderom, slik at jeg kan stenge av der når hundene er våte, og jeg kan også bruke det som valperom når den tid kommer. Den stua har også tilknytning til kjøkken og trapperom. Man kan gå gjennom alle stuene, trapperommet og kjøkkenet. I andre etasje er det to forholdsvis store soverom, trapperom og kott, så det er helt perfekt for hundene og meg. Det ene soverommet skal bli kontor/gjesterom.

Hundegården til høyre. Tilbygget er det som er bad og hundegangen.

Ikke bare er selve huset og tomta perfekt for meg, men også beliggenheten. Som nevnt er det ikke langt dit, men samtidig er det veldig usjenert og landlig. Fra hovedveien er det ca. 3 km på grusvei, og det er kun to gårder og ett hus innenfor mitt hus og ingen gjennomgangstrafikk. Grusveien går langt innover, så jeg kan faktisk sykle med hundene hjemmefra og bare treffe på grus. Det ligger noen vann ca. 3 km forbi huset, og der skal det visstnok være fint å bade. Det er mange jorder innover, så hvis jeg er heldig med naboene, bør det være muligheter for å trene hund på høsten. Tomta grenser til ett jorde jeg også håper jeg kan få lov til å trene på. Og så er det selvsagt masse skog. Tidligere eier fortalte at man kan gå mange mil på skogsbilveier, og om vinteren blir det kjørt opp skiløyper nesten helt ned til huset – man må bare tråkke opp et lite stykke selv. Derfra kan man gå helt til Heia i Fetsund (der Rosette, min tidligere hest, står). Lykke!

Jordet som tomta grenser til og litt av nabogården. 

Kanskje ikke så rart at jeg håper det går fort til 1. oktober og overtakelse av huset?

Fordi jeg skal bo på landet, må jeg selvfølgelig ha katt – jeg vil jo ikke ha mus i huset. Og selv om jeg ikke har vært voldsomt opptatt av katter etter at jeg ble voksen, har jeg alltid vært glad i dyr og har jo likt flere av kattene jeg har møtt – bare ikke de ustabile som går fra å kose til å bite på brøkdelen av et sekund. Jeg har for moro skyld tittet på finn.no i lang tid, bare for å se om det er noen søte kattunger der. Jeg har sikkert sett på tusen kattunger, og selvsagt er det jo noen søte som har dukket opp innimellom. Men så en dag, bare noen dager før jeg skulle på ferie til Italia, så jeg bildet av en fantastisk nydelig kattunge jeg falt helt for. Leveringsklar 14. juli, altså dagen etter at jeg skulle komme hjem fra ferie. Men jeg skulle jo liksom ikke ha katt før i oktober, så jeg prøvde å glemme den. Det var lettere sagt enn gjort, så etter å ha tittet på annonsen sikkert 50 ganger, måtte jeg bare sende en mail. Det var noen andre som skulle komme og se på den, men selgeren skulle si ifra dersom de ikke ville ha den. Da jeg var i Italia fikk jeg sms om at de som skulle se på katten, aldri kom, så om jeg fremdeles var interessert, var katten min. Det var jeg selvsagt, så 14. juli hentet jeg hjem lille Caselle – oppkalt etter et bitte lite sted like ved der jeg bodde i Italia. Jeg betalte 500 kroner for henne og det er hun jammen verdt! Jeg synes for øvrig det er en fin ting at man ikke bare gir bort dyr til fremmede. Det finnes dem som fôrer reptilene sine med kattunger …

Verdens vakreste pus – sånn heeelt objektivt. 

Etter fire dager med katt i huset, må jeg si at det er enda koseligere enn jeg hadde trodd. Caselle er ikke bare den vakreste pusen jeg vet om, men det virker som om hun er en katt jeg kommer til å like. Hun maler og maler og setter tydelig pris på selskap. Hun mjauer alltid når jeg setter henne inn på rommet og lukker døra, stakkars, og også hvis hun synes hun har vært lenge alene. Hun er kosete, men liker ikke å bli holdt, så det jobber vi med. Det går stadig fremover. Fra å prøve å strekke seg så langt vekk fra meg som mulig, finner hun seg i å bli holdt helt inntil meg og klarer å slappe av litt, og hun begynner også å bli vant til at jeg nusser på henne på hodet. Det er et must – alle mine dyr må bli vant til det. ;) Det virker nesten som om hun begynner å like det også. I starten sluttet hun å male idet jeg løftet henne opp, men nå kan hun male ganske lenge etter at jeg har løftet henne. Hun får aldri komme ned når hun spenner seg i kroppen, kun når hun er avslappet. Hun begynner også bli vant til at jeg peller henne i øyekroken (må jo fjerne øyerusk), og jeg har også begynt å åpne munnen hennes, titte i ørene osv. Jeg lar henne aldri få leke med mine hender, for jeg orker ikke å ha en katt som plutselig klorer eller biter på fingrene (orker ikke hunder som gjør det, heller). Mine hender skal kun forbindes med kos, stell (også en form for kos) eller mat, er tanken. Hun er livredd for støvsugeren og flyktet i panikk da hun hørte den, så der har vi en liten jobb å gjøre. Nå har hun også hoppet opp i fanget mitt noen ganger, men foreløpig vil hun helst ikke ligge der. Hun kan gjerne ligge inntil meg, men helst ikke oppå meg, så det jobber jeg også litt med. Jeg vil jo gjerne at hun skal like å ligge litt i fanget innimellom. Tanken er også at hun ikke skal få lov til å gå på kjøkkenbenken og bord, så får vi se om jeg lykkes med det. Jeg er jo ganske opptatt av hygiene, spesielt rundt matlaging, så det hadde virkelig vært fint om jeg klarer å få til det, altså.

Caselle-pusen. 

I forhold til hundene kommer det til å gå greit med Caselle og flattene, føler jeg meg ganske overbevist om. Rikke har bodd med katter tidligere, så hun er rolig og bare litt interessert. Casir er rolig, men jeg tør ikke stole helt på ham ennå, for jeg ser at han blir mer interessert så fort Caselle hopper ned på gulvet. Og med tanke på han ELSKER å apportere kaniner, ser jeg for meg at han fort kunne ha forsøkt å apportere Caselle. Casir har imidlertid aldri hatt høy jaktlyst, så selv om han skulle finne på å løpe etter en katt ute, bråsnur han på innkalling uten at jeg trenger å heve stemmen, så jeg vet at han er lett å stoppe hvis han skulle finne på å jage henne.

Spiff er voldsom i alt han gjør, så Caselle freser fort mot ham, men det virker som om han bare er nysgjerrig og ikke jakter på henne. Det gjør derimot Cisco – for ham er Caselle kun et bytte han lurer på hvordan han skal få tak i, så de holdes helt adskilt. Jeg lot alle hundene snuse på Caselles rygg mens jeg holde henne, den dagen jeg hentet henne, og mens de andre tre snuste forsiktig, prøvde Cisco å bite til med en gang. Jeg var forberedt, så han traff bare min hånd, men jammen kjente jeg det godt! Foreløpig har jeg Caselle på eget rom, og så tar jeg henne ut mens jeg stenger Cisco og en eller flere av de andre, vekk. Jeg gleder meg til vi er ferdig med tilvenningen og hun kan gå løs hele tiden. Men jeg tror det er heller tvilsomt om jeg noen gang kan ha henne sammen med Cisco med tanke på hvor heftig jaktlyst han har og med tanke på at han tross alt er over 13 år gammel. Selv om Caselle er oppvokst med hund, er nok overgangen fra én cocker spaniel til fire store hunder, ganske stor. Hun synes det er greit så lenge de er i ro og kan leke en meter ifra dem, men med en gang de lager litt lyd i form av snorking/rulling/kløing osv., sitter hun storøyd og flatøret og ser på dem, klar til å løpe vekk ved den minste bevegelse mot henne. Hun har heldigvis ikke slått mot hundene ennå, bare frest eller knurret litt. Casir og Spiff har snust kanskje 20 cm fra hennes snute, mens Rikke og Caselle har vært snute mot snute et par ganger. Det er tydelig at Caselle allerede skiller på dem. Jeg gleder meg også til hun kan begynne å være ute når vi får flyttet, for jeg tror ikke Caselle passer til å være innekatt særlig lenge. Jeg kan trygt si at hennes jaktinstinkt er intakt, så jeg håper hun skjønner at det er mus, og ikke de fine småfuglene, eller bare fluer, hun etter hvert skal fange. OG drepe før hun eventuelt tar dem med til meg, om jeg kan be om det.

Caselle har allerede funnet ut at det er fint å ligge i vinduskarmen. Hun er også flink til å fange fluer, for ikke å snakke om hvor flink hun er til å fange den snoren som henger ned fra persiennene!