På fredag måtte jeg ta den tunge turen til veterinæren med Cisco. Han ble nesten 13,5 år gammel. Han har gradvis blitt svakere og svakere, og de siste ukene begynte han også å miste kontrollen over hvor han satte ned bena. Humøret var fremdeles på topp, og det er slik jeg vil minnes ham – den søte, morsomme, ivrige, glade, småfrekke, vakre hunden min som har gitt meg så mye glede gjennom over 13 år. Det er så uvirkelig at han ikke lenger er her, og det er så ufattelig vondt. Tårene stopper ikke å trille og akkurat nå klarer jeg ikke å glede meg over noe – jeg vil bare ha tilbake puddelpelsen min med alle de spesielle faktene. Jeg savner at han kommer og borer hodet inn mot halsen min om morgenen for å få kos og blir liggende oppå meg frem til vi står opp. Jeg savner at han blir med meg på badet hver morgen. Jeg savner at han bjeffer av forventning når han skjønner at det er tur på gang – en atferd jeg egentlig jobbet bort, men som dukket opp igjen da han ble eldre og jeg ikke lenger var like konsekvent, og som jeg valgte å la ham fortsette med ettersom han var så søt. Jeg savner at han nesten spiser opp nesen min når han hilser på meg etter at jeg har vært borte fra ham. Jeg savner at han bjeffer til flattene når han er lei av å bli slikket på i en evighet. Jeg savner å se ham rulle rundt på ryggen og lage morsomme lyder. Jeg savner å se ham utføre de kule triksene han kunne; high five, «pang!», rull rundt, give me ten, fange godbit han kaster opp selv fra nesa, og slalåm. Jeg savner å være sammen med ham. Jeg savner turene med ham. Jeg savner lukten av ham, følelsen av pelsen under fingrene mine, vekten av ham når han ligger på fanget mitt og de vakre øynene hans som tittet så rett inn i mine. Jeg savner å dele brødskiva mi med ham. Jeg er takknemlig for at han fikk noen fine dager i det nye huset vårt. Gulvene her var bedre for ham å gå på, og ikke minst fikk han kost seg i hagen. Jeg er takknemlig for alle årene jeg fikk med ham, men skulle så gjerne hatt ham her for alltid.
 |
| Dette bildet ble tatt siste gangen han var ute i hagen, samme dag som han ble avlivet. |
Jeg savner min beste venn og gledesspreder. Jeg håper du løper rundt sammen med pappa, Tim og Mascot og jager fugler og rapper mat hele dagen lang. Sov godt, verdens aller beste Cisco. Jeg savner deg mer enn ord kan beskrive og skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare å fortsette uten deg.
 |
| Dette bildet ble tatt for noen uker siden, siste gangen han var på hytta. |
 |
| Cisco 26.04.1999 – 5.10.2012 |
Savnet er vondt og uunngåelig etter en god venn i mer enn 13 år. Det blir nok aldri borte heller, selv om smerten blir mindre. Føler veldig med deg Kirsti, klem fra Linn
SvarSlettFøler virkelig med deg nå. Det er en smerte som spiser deg opp invendig. Men en riktig og fin avgjørelse for den flotte mannen din. Stor klem
SvarSlettKondolerer, Kirsti. Du har alltid snakket om hvor mye Cisco har betydd for deg. Så vondt at han er borte. Man ønsker bare at de skal komme tilbake og at man kan ha dem for alltid når man må ta farvel. Cisco har hatt et fantastisk liv hos deg og du har lært uanedlig mye av han. Ingen kan erstatte han, men heldigvis har du de andre glade flatene til å spre glede og humør i en vanskelig periode. Håper dere koser dere i det nye huset og at vi sees en gang snart :-) Hilsen Henriette
SvarSlettTusen takk for fine ord, dere!
SvarSlett