Velkommen, 2013!

Tiden raser av sted og plutselig er det januar og nytt år. Jeg skulle ha gitt mye for å spole tiden tilbake noen måneder og satt den på pause, for det er fremdeles ubeskrivelig trist og tomt uten Cisco. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på ham – mange ganger – og det er hele tiden en som mangler. Når man har flere hunder skulle man kanskje tro at det ikke merkes så godt at en er borte, spesielt ikke når jeg har hunder som ikke gjør så mye annet enn å bytte liggeplass og drikke vann når de er inne, men det merkes altså. Veldig.

Et sårt farvel. 

2012 var et år preget av venting; først på løpetid som kom såpass sent at valpeplanene måtte utsettes pga. ferietur som var bestilt for lenge siden, deretter var det nesten fire måneders venting på å overta huset som jeg endelig fant og fikk kjøpt – og jeg som trodde jeg kom til å være låst til blokkleiligheten for all fremtid! Det var også et år med kontraster; den ubeskrivelige gleden da jeg vant budrunden på drømmestedet, og den bunnløse sorgen over å miste min aller beste venn gjennom så mange år. I tillegg mistet vi jo Mascot i slutten av 2011, så den sorgen hang igjen i starten av 2012. Det ble ikke mange utstillinger eller konkurranser i løpet av året, og heller ikke særlig gode resultater å skryte av. Spiff debuterte i eliteklassen i lydighet med noe bra og noen nuller, og ellers gikk han en ganske bra working test i åpen klasse under Flatmesterskapet. Rikke debuterte i klasse II lydighet da hun var innbilt drektig, noe som ga utslag i ting som aldri har skjedd verken før eller siden, og hun debuterte også på working test og på jaktprøve med litt vekslende hell. Den jaktprøven var litt i tidligste laget for en hund som ikke har svømt så mye i sitt liv, så hun strevde altfor lenge med å komme uti vannet på den første apporten, og dermed fikk vi ikke fortsette. Noen uker etterpå hoppet hun uti vann på eget initiativ uten påvirking, så dette bør ikke bli noe problem neste gang vi prøver oss. Spiff og Rikke var på utstilling på Flatmesterskapet, og da var det Rikke som trakk det lengste strået. Mens Spiff fikk en ren excellent, vant like godt Rikke hele åpen klasse med CK og ble 2. beste tispe med CERT. Det var et høyst uventet resultat, og mye morsommere enn jeg hadde gjettet at det ville være på forhånd. Men nå hadde jeg aldri kommet til å gjette på et så bra resultat.

Flatmesterskapet 2012 ble en hyggelig affære for kennel Work of Time. Rikke gjorde det altså veldig bra i utstillingsringen, mens halvsøster Indie, også Spiffs niese, like godt ble flatmester unghund. Det må legges til at Rikkes flinke halvsøstre Indie og Molly i løpet av året har fått opprykk til AK jakt og elite lydighet, og de er ikke engang 2,5 år gamle! Dyktige hunder og førere!

2012 var også et år med flere nye tilskudd til flokken. I juli fikk jeg min første katt: huskatten Caselle (uttales rett frem, altså med tre stavelser), som jeg falt pladask for da jeg så bilde av henne som kattunge. Hun er fremdeles en pen pus med masse, masse pels, nydelige farger og en voldsom appetitt, så for første gang i mitt liv, har jeg et kjæledyr som er skikkelig feit! Jeg er allergisk mot feite dyr, så nå blir det slutt på fri tilgang på mat for henne! Hun er nå litt over 8 måneder gammel og er en litt sammensatt katt. Hun er mest kosete når jeg skal sove, men da kan hun gjerne hoppe opp i sengen min og male og male og male. Når jeg går mot henne, løper hun stort sett vekk, men når jeg først løfter henne opp, kan jeg gjøre nesten hva som helst med henne. Hun fanget sin første mus etter en drøy uke i huset, så det virker som om jaktegenskapene er på plass. Det virker som om tvangskosing gjør at hun etterpå velger å ta litt mer kontakt, så da får jeg fortsette med det. Håndteringen må uansett vedlikeholdes slik at hun lar seg stelle.

Dette bildet ble tatt for et par måneder siden, så hun er enda feitere nå og har mye mer pels. 

I november kjøpte jeg Lynx. Fristelsen til å anskaffe norsk skogkatt ble altfor stor, så etter et besøk hos en oppdretter som hadde ca. 20 voksne katter hjemme samt tre kull med kattunger, var det ingen vei tilbake – kattene var knallfine og tillitsfulle, alle sammen. En drøy uke senere var Lynx på plass, og han har okkupert en stor plass i hjertet mitt. Frem til jeg møtte ham, minnes jeg at jeg sa at jeg aldri tror jeg kan bli like glad i en katt som i en hund. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Lynx er ekstremt kosete, selvsikker, nysgjerrig, leken, rampete og vakker – han er en katt for hundemennesker! Han kommer meg gjerne løpende i møte og er mye mer aktiv i sin kontakt med meg, enn Caselle noen gang har vært. Mens Caselle gjemmer seg når jeg starter støvsugeren, sitter Lynx og ser på. Lynx har foreløpig vært ute tre ganger – to av dem uten at jeg visste om det før jeg oppdaget at han var borte. Han gleder seg nok derfor til han blir kastrert om noen uker, slik at han kan bli utekatt på ordentlig.

Lynx og Caselle har blitt veldig gode venner. Caselle brukte en drøy uke med å knurre og frese før hun skjønte at det er hyggelig med en pusekattkompis. 

En uke etter at Lynx kom i hus, fikk vi enda et nytt flokkmedlem: mellompuddelen Seven. Jepp, han er den 7. hunden i flokken, derfor navnet. Han var bestilt lenge før moren hans fikk løpetid, så han var en etterlengtet liten fyr. Seven er fra samme kennel som Mascot, og de har til og med en felles bestemor/tipp-tipp-oldemor, eller hvordan det nå var igjen. Og det til tross for at Mascot var dvergpuddel og Seven er mellompuddel – sånn er det når høyden avgjør den endelige «rasen». Seven er et deleieprosjekt mellom mamma og meg. Dvs. at han bor hos mamma til daglig, men er registrert på meg. Jeg vil ta ham med på noen utstillinger for å finne ut hvordan det er å stille ut puddel, samtidig som jeg har lyst til å gå noen LP-konkurranser med ham – hvis mamma gjør hjemmeleksene sine, vel å merke. Han kommer til å være ofte på besøk her hos oss, spesielt nå i starten som han ikke kan være hjemme alene så lenge om gangen. Seven er så langt en vakker liten fyr med stor selvtillit; han er matglad, leken og en skikkelig bølle. Det er mulig han må på brat camp til meg en litt lengre periode, for jeg hører rykter om at han ikke oppfører seg så pent om dagen. Hos meg bøller han med Lynx og leker med Rikke, mens Casir og Spiff overser ham så godt de kan, merkelig nok. Spiff pleier nemlig å elske valper, men han har overhodet ingen interesse av Seven. Caselle stikker unna så fort hun ser ham, og tøflene mine er steindøde opptil flere ganger etter Sevens behandling av dem.

Her er Seven 9,5 uke gammel – og fremdeles bare en herlig liten valp. 

I år har jeg foreløpig ikke lagt andre planer enn at Rikke må få løpetid snart. Hun er allerede på overtid, og ikke bare det – hun lurte både Spiff, meg og en veterinær til å tro at hun hadde fått løpetid like før jul, så vi tok to progesteronprøver som begge viste at her har det ikke skjedd en damn shit. Den vetererinæren jeg vanligvis bruker fortalte at det ikke er uvanlig at de starter østrogenproduksjonen, som gjør at hannhundene reagerer og at de begynner å blø, og så stopper det bare opp igjen. Det var en dag med noen bloddråper og to-tre dager der Spiff prøvde å overbevise Rikke om at han var kjekkest i verden, og så var alt tilbake til normalt igjen. Vi er noen som venter fælt på denne løpetiden nå, men det er jo ikke annet å gjøre enn å vente (jeg begynner å få god trening på det) og håpe at den kommer om ikke så altfor lenge. Vårvalper hadde passet helt perfekt og jeg klør i fingrene etter å komme i gang både med sosialiseringen, håndteringen og miljøtreningen av hele kullet, for ikke å snakke om å få en uferdig leireklump jeg skal gjøre mitt beste for å forme akkurat slik jeg vil ha den. Måtte alt gå som planlagt ... *krysser fingrene*

I går skulle jeg bare levere kameraet mitt på service, for jeg synes det har begynt å fokusere litt dårlig i tillegg til at laderen ikke lenger fungerte, men ettersom kameraet er godt brukt og begynner å bli gammelt (jeg kjøpte det brukt til en billig penge), ble jeg anbefalt ikke å legge noe særlig penger i det. I stedet reiste jeg hjem med et flunkende nytt Canon EOS 7D, så i dag måtte hundene hente fasandummy slik at jeg fikk tatt noen bilder. Da er det veldig greit bare å kunne gå ut porten hjemme – som jeg elsker å bo på landet! Her er dagens resultat:

Spiff. Jeg tenker fremdeles på ham som unghunden min, men nå er han snart 8 år gammel, så det er vel på tide å innse at han faktisk ikke er så ung som han og jeg tror at han er. 

Søte, lille Rikke som må få løpetid snart! Hun syntes for øvrig at fasandummyen var like kul som kanin- og rådyrdummyene. Hun er en morsom hund å trene med og veldig konsentrert. 

Om jeg synes det er rart at Spiff snart blir 8 år, er det enda rarere å tenke på at barnslige Casir blir 10 år neste måned!

Når vi snakker om barnslig ... Det er altså Casir igjen. 

Julen er koselig, men nå er den over, så Casir begynte å fjerne juletrepynten i dag. 

Godt nytt år, alle sammen!