Velkommen, Knerten og Kimmie!

Etter at jeg mistet Lynx i mars, har planen hele tiden vært å få en ny skogkatt. Oppdretteren hans lovte meg en ny katt ettersom jeg mistet Lynx så altfor tidlig – noe jeg satt stor pris på og takket ja til. Så startet ventetiden. Selv om en del av meg ville ha ny katt med en gang, passet det dårlig med tanke på at Rikke ventet valper, og dessuten er ikke sommeren den beste tiden å ha kattunge på for min del. Jeg så meg derfor ut en planlagt kombinasjon med forventet leveringstid nå i høst, med muligheter for ønsket farge. Ja da, det høres overfladisk og teit ut, men jeg har falt så veldig for de kremfargede, eller creme/cremesølv som det heter på kattespråket, så jeg ville så gjerne ha en sånn igjen. Men jeg var også åpen for rødsølv eller rød.

Lang historie litt kortere: 5. juli ble endelig kattungene født. Det kom tre gutter. En rødsølvtigret med hvitt, en rødtabby med hvitt og en cremetabby med hvitt. Dette var K-kullet, så i samråd med oppdretter kom vi frem til at min katt skulle hete Kimmie og gleden var stor da jeg fikk vite at Kimmie var den som var creme. Den rødsølvtigrede heter Knerten og sistemann Kompis. Hver uke har jeg tittet på bildene på hjemmesiden og gledet meg som en liten unge, og da de var 7 uker gamle besøkte jeg dem for første gang. Forrige uke ringte oppdretteren meg og kom med et tilbud jeg ikke kunne si nei til. På søndag var jeg derfor og hentet Kimmie OG storebror Knerten. De er så herlige, begge to! Og det passer veldig fint med to kattunger nå som jeg ikke har en valp i riktig størrelse som kan fungere som lekekompis. Noe sier meg at Swim kan bli litt vel voldsom.

Kattungene ble hentet søndag kveld, og vi tar tilvenningen til resten av flokken litt gradvis. Caselle synes nok at de bare kan pelle seg hjem igjen. Sånn var hun da Lynx kom i hus, og etter to uker var de perlevenner, så jeg satser på at det går fint denne gangen også. Foreløpig holder jeg kattungene så hun ser dem, men tør ikke slippe dem løs i nærheten av henne ennå. De har hilst på alle hundene nå og det har gått kjempefint. De syntes det var veldig skummelt med en gang, men etter det har de vært mer nysgjerrige og turt å gå helt inntil Casir. Swim fikk beskjed om å sitte da han snuste på dem, og det gikk fint, men jeg så jo at han hadde lyst til å hilse litt heftigere, kan man si.

Det er rett og slett bare herlig å ha kattungene i hus. Jeg har allerede fått mange snutekoser – akkurat slik Lynx brukte å gjøre og som Caselle ALDRI har gjort. Det er noe eget med disse skogkattene, altså. Jeg har virkelig funnet min katterase, på samme måte som jeg har funnet hunderasene mine. :)

Her kommer selvsagt noen bilder:

Knerten. 

Veldig trøtt Knerten. 

Er spent på hvordan øynene hans blir og ikke minst hvordan fargen hans blir til slutt. Sølv vil si at pelsen er hvit inn mot huden, derfor er rødfargen ganske lys. 

Se den kule halen, da!

Vakre Knerten! Knerten er ikke så veldig fotogen, for jeg synes han er enda penere i virkeligheten enn på bildene. 

Kimmie og Knerten. 

Vakre Kimmie. 

Fine brødrene!

Søskenkjærlighet. 

Minner litt om Lynx innimellom. 

Spesielt her minner han meg om Lynx. Han har samme uttrykket her som Lynx ofte hadde. 

Kimmie i motlys. 

Og til slutt lille Swimmus som har logret seg til blods. :( Veldig dumt. Casir måtte amputere halen pga. det samme etter å ha gjort det uendelig mange ganger, så jeg håper dette er første og siste gang! Men det lover ikke så bra at det skjer allerede og det lover vel heller ikke bra at han har akkurat den samme kraftige og intense logringen som Casir. På bildet har Swim hentet feiebrettet, så han synes vel det var på tide at jeg skulle vaske og rydde litt her hjemme. 

Alle de fine dyra mine. :) Casir, Rikke, Swim, Caselle, Knerten og Kimmie.