2012

Da skriver vi 2012 og dette kommer til å bli et fantastisk år! Det er i hvert fall planen. Forhåpentligvis kommer det til å skje mange endringer i år, og jeg er både spent og litt nervøs for alle planene – men her i bloggen får jeg begrense meg til å skrive om hundeplanene.

Jeg har foreløpig ikke satt opp noen konkret plan med datoer for konkurranser med noen av hundene, for det hele avhenger av når Rikke har tenkt å få løpetid, om det blir valper, når de ev. kommer osv. Men foreløpige planer med Spiff er elitedebut en eller annen gang og Flatmesterskapet dersom jeg ikke har valper da. For Rikke har jeg planer om klasse II-debut i løpet av året, kvalifiseringsprøven ganske snart og jaktprøvestart til høsten, hvis vi blir klare – og det er vel egentlig det. Jeg tror ikke jeg kommer til å stille Spiff på utstilling før han er veteran neste år (kan ikke tro at unghunden min snart er 7 år gammel!!!), og Rikke får jeg vel ikke stilt noe mer før om leeenge, med mindre løpetiden drøyer litt og jeg rekker en utstilling før vi skal til Danmark.

Cisco blir 13 år i april og Casir blir 9 år i februar, og de koser seg med pensjonisttilværelsen. Ikke for det – Casir er ikke mye til pensjonist i hverdagen! Jeg merker foreløpig overhodet ingen aldringstegn på ham ute på tur eller trening. Man ser tydelig at Cisco er gammel, i hvert fall hvis man ikke er helt grønn på hunder og bevegelser. Nå går det for det meste i trav, men han ligger fremdeles foran meg på tur. Jeg hater egentlig denne snøfattige og våte vinteren, men egentlig er det en stor fordel for Cisco å slippe mye snø, så kanskje jeg burde nyte det i stedet.

Det var et rolig år for oss i fjor, men her kommer allikevel en liten oppsummering:

Cisco fikk fortsette med pensjonisttilværelsen i året som gikk. Jeg trodde jeg skulle miste ham på sommeren, for da var han tydelig sliten og måtte håndfôres for i det hele tatt å spise, men jammen kviknet han ikke til igjen! :X Han virker fremdeles glad og fornøyd, men noen dager er han nok litt ekstra stiv og støl, så da gir jeg ham Rimadyl. Han har blitt hes i stemmen, så det er ikke så mye lyd når han bjeffer lenger, og han hører også dårlig. Jeg må snakke høyt til ham også når jeg sitter ved siden av ham for at han skal høre. Litt vemodig, men det har også noen fordeler. Bl.a. bjeffer han nesten ikke lenger når mamma passer ham. Mitt motto har hele tiden vært at så lenge han virker glad og fornøyd, skal han få være her, men med en gang han ikke gjør det lenger, skal han få slippe. Men jeg føler vel egentlig at vi har kommet dit at hver eneste ekstra uke er en liten gave, for jeg vet jo hvor fort ting kan snu. Ingenting gleder meg imidlertid mer enn om jeg får veldig, veldig mange slike gaver både i år og neste år.

Casir gikk sin siste konkurranse i klasse III i januar. Han viste tydelig ubehag med å være i ringen, og det ble helt klart for meg at dette ikke er noen vits i å fortsette med. Det er litt leit å måtte gi oss når jeg vet at jeg har en hund som er veldig god på de fleste øvelsene, men når man ser at han endrer seg totalt når man kommer inn i ringen og jeg vet at mine konkurransenerver alltid vil være der, er det bare å innse at han ikke er noen konkurransehund. Jeg skulle så gjerne ha hatt opprykket til elite, men Casir er lykkelig uvitende om det og koser seg mye mer på trening enn i konkurranser – så da blir det sånn. Jeg har lekt litt med tanken om å stille ham på working test på Flatmesterskapet som veteran, men med tanke på at han intet mindre enn maltrakterte en dummy da jeg skulle ta noen bilder i høst, tror jeg kanskje det skrinlegges. Han som aldri har knekt en dummy før i sitt liv, har plutselig fått det for seg at dummyer er leketøy. Ja, ja. Han har jo uansett aldri vært noen stor jakthund.

Spiff gikk noen konkurranser i klasse III uten at vi hadde hellet helt med oss, men så klaffet det endelig i juni. Gleden var stor da opprykket til eliten var i boks! Jeg hadde tenkt å debutere i elite på høsten, men da høsten kom ble det så hektisk at jeg ikke klarte å få til nok konstruktive treninger, så det ble ikke noe av. I tillegg var han sykmeldt i en drøy måned grunnet en låsning i ryggen som kom av at han var litt mye Spiff på tur. Da er det greit å ha superkiropraktor Kristin som fikser disse hundene våre! På jaktfronten ble det kun start på Flatmesterskapet, der vi startet uten noen som helst forhåpninger fordi vi kun hadde trent LP hele våren, bortsett fra et strålende bra jaktkurs på Dillingøy i mai. Spiff overrasket og imponerte meg, og vi endte med 80 av 100 poeng og kom på delt 5. plasse i AK. Planen var AK-start på ordinær jakprøve på høsten, men låsningen i ryggen satte en stopper for det. Til slutt kom jeg også frem til at jeg ikke får trent nok jakt til å få bukt med våre utfordringer der, så det er derfor LP vi kommer til å satse på videre. Det er litt trist, for jeg tror vi kunne ha nådd så mye lengre, men jeg må bare innse at tiden og årene har flydd fra oss.

Mascot forlot oss i november etter en kort periode med kreft. Han ble 10 år gammel, noe som ikke er noen alder for en sprek liten dvergpuddel. Kulen ble oppdaget i august, fjernet like etter, men kom tilbake like plutselig som da den først dukket opp. Det var en hissig kreftform, så i stedet for at både vi og ham skulle pines for å prøve å holde ham i live så lenge som mulig, lot vi ham slippe med en gang kulen kom tilbake. Jeg savner ham fremdeles veldig og får ofte en liten tåre i øyet når jeg tenker på ham. Han var en herlig liten gledesspreder, og ønsket om en liten dvergpuddel om en stund, er absolutt til stede, selv om jeg vet at ingen vil kunne erstatte ham. De er og blir egne individer med helt egne personligheter, heldigvis.

Rikke ble stilt på sin første offisielle utstilling under Flatmesterskapet, men fikk da kun very good fra dommeren som mente hun var for liten. Nå er very good riktignok en bra premiering, det betyr jo faktisk «veldig bra», men man håper jo alltid på excellent. Samme dag som jeg fikk opprykk til elite med Spiff, debuterte jeg i klasse I med Rikke. Hun imponerte, men det holdt allikevel akkurat ikke til opprykk. Jeg var fornøyd med det, for tross alt bodde hun hos fôvert og jeg hadde ikke trent henne mye. I oktober flyttet imidlertid Rikke hjem til meg permanent, og etter to ukers intensiv trening klarte vi å få opprykket til klasse II med 184,5 poeng og vi ble nr. 2 av 18. Det er mitt beste resultat i klasse I noen gang (Spiff og jeg fikk 183,5 poeng da jeg fikk opprykket med ham), så det var jeg fornøyd med! Hun var en drøm å gå med og jeg innså at jeg muligens har fått min nye LP-hund i hus. Like etterpå bli Rikke stilt på utstilling, og med 3 kg mindre på kroppen, fikk hun excellent og en fin kritikk i en forholdsvis stor åpenklasse. Resten av året har gått med til LP-trening, men også litt trening med dummyer, og hun viser så langt veldig fine kvaliteter.

Til slutt legger jeg ved noen videosnutter:

Hundene sørget for å gi over 100 golfballer til brødrene mine til jul. Alle hundene bidro til dette, men her er det Spiff som er i farta.

Spiff trener avstand.

Casir og Rikke har det gøy på tur.

Cisco løper fremdeles glad og fornøyd på tur, selv om det går litt smått i forhold til før.

Spiff og Rikke leker. Det er ikke så lett å se, men Rikke står på tre ben mens Spiff snuser skikkelig på henne. Jeg synes gutta snuser oftere og lengre på henne nå de siste ukene. Er det løpetid på gang snart?