Vi venter fremdeles

Nå må den løpetiden være rett rundt hjørnet – jeg kan ikke skjønne noe annet! Cisco har bodd hos mamma siden lørdag, og jeg savner ham veldig. Dette er absolutt ingen ønskesituasjon, men ettersom Cisco ikke klarte å slappe av og bare peste hele tiden, synes jeg ikke det var helt forsvarlig å ha ham hjemme lenger. Han blir jo 13 år om tre måneder, så han er en gammel hund. I sta kjørte jeg innom ham fordi jeg tenkte at jeg kanskje kunne ha ham hjemme bare jeg holder Rikke atskilt med grind, men jeg skjønte med en gang at det ikke kommer til å fungere. Cisco ulte nærmest da han ble satt i buret og Rikke sto igjen på utsiden, så da var det bare å sette ham inn igjen, si ha det til ham og dra. Jeg gleder meg veldig til jeg kan få ham hjem igjen, for dette er ganske tøft for meg, altså. Det er kanskje litt ekstra spesielt siden Cisco begynner å bli så gammel og jeg føler at jeg har ham på lånt tid. Jeg vil jo helst være sammen med ham så mye som mulig så lenge jeg har ham …

Det er fremdeles uproblematisk å ha Rikke med på tur sammen med Casir og Spiff, men jeg ser jo tydelig at de også er mer og mer interessert i henne. Rikke markerer nå masse i løpet av turen, og hver gang går gutta bort for å snuse der hun har tisset, noe som fremkaller både klapring i tenner og litt sikling. Skikkelig sjarmerende. Her hjemme flørter Spiff masse, og Rikke synes det er veldig gøy så lenge det fremdeles bare er lek. Men etter en stund hopper Spiff opp på ryggen hennes, og nå har hun heldigvis begynt å si ifra slik at jeg ikke trenger å stoppe Spiff hver gang. Casir har jo aldri vært like interessert i tisper som Spiff, men han kan også prøve seg på ryggen hennes innimellom. Mesteparten av tiden ligger heldigvis Casir og sover eller slapper av, mens Spiff helst vil ligge i nærheten av Rikke og må bort til henne hver gang hun beveger seg.

Dette er for en ukes tid siden, men nå er Spiff mye mer «på» enn her.