Spiff møter Bob

I dag var det nydelig vær, minus fem grader og dermed helt perfekt å gå tur. Siden det pleier å være så mye folk i Østmarka i helgene, valgte vi å gå i skogen her i stedet. Skal ikke klage på turmulighetene, altså. Det tar bare fem minutter å gå til jordene der jeg pleier å slippe hundene. Og ettersom Spiff alltid er klin gal når han slippes, bør han jo faktisk gå i bånd i minst 5 minutter først. I tillegg var faktisk stiene «våre» ferdig opptråkket, så det var en veldig behagelig tur.

«Sa du "fri"? Mener du det? Helt sikker?»

Casir er ekstremt barnslig om dagen og prøver stadig vekk å få med seg Cisco på lek. Cisco synes han har blitt litt for voksen for slikt, så han prøver å si ifra til Casir at dette gidder han ikke. Casir synes derimot Cisco er ganske teit som kan mene noe slikt, og kjefter litt tilbake på Cisco, men da bryter strenge-Kirsti inn og sier til Casir at han får finne seg noen andre han kan plage. Og sånn har vi det på tur. 

Casir: «Kom igjen da, Cisco. Bli med!»
Cisco: «Voff, voff, knurr. Gå vekk, din dumme flat!»

Spiff: «Jeg vil leke, jeg vil leke, jeg vil leke!!! Vent på meg da, gutta!»

«What? Hva er det vi ser? Kommer det en fremmed hund hitover, hit til VÅRT jorde?»

Spiff: «Jippi, han er dritkul, asså!»
 Casir: «Kul? Er ikke så sikker på det. Han kunne godt ha vært en tispe. Og Bob! Hva slags navn er det, liksom. Hvem tror han at han er?»  

 Spiff: «Du er bare sååå kul, Bob. Jeg blir med på alt du vil!»
 

 Spiff: «Endelig en som vil være med og løpe litt.» 

Spiff: «Yes, jeg får ligge underst.»

 Spiff: «Bob, du er min nye bestevenn. Jeg er sååå glad jeg møtte deg.» 

Spiff: «Ja, det er helt greit. Du får lov til å ri på meg. Ikke noe problem!»
 

Spiff: «Ha-ha-ha, dette er så moro. Jeg tror jeg ler meg i hjel.»
 Cisco: «Hm, Bob, sa du? Greit, du får lov til å leke med Spiff. Men oppfør deg pent!»

 Spiff: «Får ikke lov til å leke mer, sa du? Hæ? Og vi som hadde det så gøy.»

Det var egentlig ikke meningen at de skulle hilse på Bob, for jeg tok hundene i bånd da jeg så ham og eieren komme. Men Bob hadde visst lyst til å hilse på gutta og siden eieren ikke fikk kalt ham inn (sa hun, jeg kunne verken se eller høre at hun prøvde på det), slapp jeg mine hunder slik at de skulle slippe å være i bånd i møte med en fremmed hund. Det gjør ikke meg noe at mine hunder møter andre hunder, altså, faktisk synes jeg det er veldig fint at de innimellom møter fremmede hunder slik at sosialiseringen holdes ved like. Men på den annen side synes jeg jo egentlig at det er greit at man avtaler sånt på forhånd. Da kunne jeg f.eks. kanskje ha fått vite at Bob har harket og kastet opp siden i natt før de hadde fått hilst og ikke etter at de allerede hadde herjet i flere minutter. Da Bob kastet opp litt slim og jeg hørte at han harket, tenkte jeg jo kennelhoste med en gang. Krysser fingrene for at det ikke var det han hadde, eller i hvert fall at mine hunder ikke får det! Men Bob var en veldig trivelig hund, altså. Og for en nydelig farge! Spiff storkoste seg. Han er jo som kjent glad i å leke med unghunder (og valper). 

Min vakre, vakre Cisco. Nesten like svart i pelsen som da han var valp! 

Cisco skuer utover kongeriket.  

Spiff er litt lei av å vasse i hundemøkk, så han ber herved alle hunder om å ta ansvar. Plukk opp møkka di!

Hest er best

«Hest er best, ingen protest. Den som sier imot, er en idiot.»
Dette sto skrevet på pennalet mitt da jeg gikk på barneskolen. Og på ranselen min. Og på baksiden av alle notatbøkene mine.

Rosette, e. Gazpon, u. Stanitza (e. Stanford). Født 1992. 

Hadde det ikke vært for at den økonomiske situasjonen endret seg og jeg fikk den skaden jeg fikk, hadde nok hest fremdeles vært en stor del av hverdagen min. Nå går det nesten bare i hund, men jeg savner veldig det å ha hest. Det er ikke bare det å ri jeg savner, men alt det rundt. Miljøet på stallen, pusse utstyr, hestelukten, å reise på treninger eller stevner – men samtidig savner jeg ikke alle bekymringene som følger med. Nå er jeg så heldig at Rosette, min andre og siste hest, fremdeles lever og hun bor heller ikke så langt unna. Hun står på en liten stall i Fetsund sammen med to fjordinger og to islandshester. Der har hun stått siden jeg solgte henne som 8-åring. Nå er hun snart 19! Tiden flyr. Jeg kan ri henne flere dager i uken om jeg ønsker det, men det blir dessverre bare en sjelden gang. Nå er det vel et halvt år siden sist jeg red henne, så nå var det virkelig på tide.

I dag tok jeg derfor med meg Spiff og dro og besøkte henne. Hun har ikke gått så mye i det siste og var i tillegg litt hoven i et framben, så jeg tok henne bare ut på en liten tur i dag. Men herlig var det å være tilbake i salen! Heldigvis var hun ikke halt og hun gikk på med toppede ører, akkurat slik hun pleier. Og hun var så sosial og søt i dag. Rosette er bare snill og vennlig, men egentlig ikke så veldig kosete og kan virke litt reservert. Mulig hun syntes det var litt stas at jeg kom i dag, men det kan selvfølgelig også ha en sammenheng med at jeg hadde med meg 1,5 kg gulrøtter. ;)

«Skal vi på tur i dag?»

 «Hallooo! En gulrot til, takk!»

 

«Gulroooooot!»

 «Endelig …»

«Mmm …»

Jeg blir egentlig litt sjøsyk av slike bilder, men prøver å fornye meg litt her. Spiff var den heldige utvalgte som fikk være med på ridetur i dag.  

Ikke å lett å ta bilder og gi gulrot samtidig.  

Jeg prøvde meg også på et selvportrett. Det var i hvert fall ikke lett! Vi skal jo liksom se bra ut begge to, samtidig har jeg ikke sååå lange armer og jeg har bare ned til 18 mm brennvidde på objektivet, men jeg synes dette ble ok. 

I går gikk jeg en tur med hundene på Østmork i Losby. Der har de faktisk måkt en liten turvei et stykke. Ikke verst! Derimot er det virkelig verst at enkelte hundeeiere lar hundene sine gjøre fra seg midt på turveien og ikke plukker opp. Det er ikke rart om hundemotstanden øker. Jeg kom meg ikke av gårde før solen hadde forsvunnet ned bak åsen, så jeg fikk dessverre ikke benyttet meg av solen som skinte så fint like før. Men jeg tok noen bilder av hundene som jeg likevel legger ut. Skal prøve meg på dette igjen en dag jeg går tur mens det er sol. Jeg tok noen slike bilder i sommer også (eller var det året før?). Kan ikke noe for det, men sånne litt "gale" actionbilder liker jeg veldig godt!

Casir fanger godbit. Jeg skal love at det ikke er enkelt å holde kameraet stødig, få med hele hunden på bildet og kaste godbiten riktig retning samtidig! Her har jeg brukt 50–150 mm-objektivet (det er best i litt dårlig lys), så jeg kan heller ikke sitte altfor nærme hundene. 

Fineste Cisco. Her digger jeg uttrykket. 

Spiff. Han er egentlig ikke så flink til dette, for han blir så altfor intens og ivrig at han ofte ender med å klappe igjen munnen før gobiten har kommet helt frem, så da spretter den vekk igjen. Men her beregnet han fint.  

Konsentrert Spiff.
 

Casir. Synes godt han kunne ha spyttet litt først. Ikke særlig lekkert med alle slimtrådene. 

Snø er godt

Det var en mørk og stormfull natt. Eller det var det jo ikke, for det var faktisk en solfylt formiddag. Gradestokken viste minus 18, og det var så kaldt, så kaldt. Men undertegnede synes faktisk det er bedre med minus 18 enn pluss 2 grader nå om vinteren, så det var bare å finne frem varme klær. Og fotoapparatet. Man må ikke glemme fotoapparatet. Det kan også være lurt å sjekke hvilket objektiv som sitter på, men det var det noen som glemte.

Gutta er klare for tur. Uten potesokker fordi noen glemte å ta dem med. Jeg velger å legge skylden på Spiff denne gangen. 

Av en eller annen grunn møter vi bare hundeeiere som går med hundene sine i bånd på dette området, så det var derfor flott å se at noen hadde kjørt opp en løype på jordene som ikke var skiløype. Dermed fikk hundene en god tur der de kunne løpe løs uten å bli kalt inn hele tiden. Jeg skulle gjerne ha gått på ski, men Cisco kan dessverre ikke være med på skiturer lenger.

Hund og mann til venstre i bildet, skiløype også til venstre, men den synes visst ikke.

Noen benyttet anledningen til å løpe, noen til å sole seg både i solen og foran fotoapparatet, og andre til å tigge godbiter. Og spise snø. Mye snø. 

Spiff drømmer om å bli fotomodell. Og lurer på om han snart kan få fortsette med snøspisingen.

Casir lurer på om han skal løpe videre eller sole seg litt til. Cisco til venstre i bildet. 

Spiff anbefaler snøspising på det varmeste. Det er noe med den konsistensen som er om dagen, den litt harde snøen som gjerne ligger i store flak, som Spiff synes er helt uimotståelig. 

How you doin'?

 

Mr. Nifty Dude himself. 

Vel, dette er dagens siste bilde. Når man glemmer favorittobjektivet hjemme og bare har med det vanlige 18–55 mm-objektivet, så blir det vidvinkelbilder i stedet. 

Er det lov

… å være skikkelig skuffet? Jeg håper det. Det er jeg, nemlig.

Man kan vel ikke være skuffet over meg, vel?

I tillegg er jeg irritert på meg selv for at jeg i det hele tatt gikk dette stevnet. Av forskjellige grunner hadde jeg på forhånd tenkt å trekke meg, men den økonomiske Kirsti følte at det er teit å kaste penger ut av vinduet. Mest av alt er jeg skuffet over meg selv, for jeg blir så altfor nervøs og gjør det veldig vanskelig for hundene mine. Men jeg er faktisk litt skuffet over hundene mine også. Særlig Spiff, for han vet jeg kan så veldig mye bedre, også i en konkurransesituasjon, og han blir heller ikke særlig preget av mine nerver. Spiff hadde en super start (10 på fellessitt og 8 på fellesdekk pga. litt snusing) og en super slutt. Han fikk 9,5 på avstandskommanderingen, og det halve poenget mistet vi ifølge dommeren fordi jeg beveget overkroppen på oppsittet da øvelsen var ferdig. Bakbena var helt låst og momentene kjappe. Det var i hvert fall en herlig avslutning, og sist gang jeg sjekket hadde vi dagens beste avstandskommandering. Det er jo noe å ta med seg i all elendigheten. Det midt i gikk ikke særlig bra. Noen ganger nullet vi fordi Spiff ikke fikk med seg helt hva jeg sa eller misforsto meg, andre ganger fordi jeg flyttet på meg eller avbrøt øvelsen. I stedet for å redde inn noen poeng på øvelser som ikke gikk helt etter planen, følte jeg det var bedre å bryte for å vise Spiff hva jeg var ute etter. Spiff bar preg av å være sliten i hodet. Sånn kan det gå når jeg har ham ute i hallen i flere timer før han skal gå. Men selv om han ikke var på sitt beste, var jo arbeidslysten og farta der, det er bare det at det ble så mye feil!

Casir startet dårlig, avsluttet dårlig og jammen var ikke det i midten dårlig også. På begge fellesøvelsene kom han meg i møte idet vi fikk beskjed om å gå tilbake til hundene. Fellessitten var helt super frem til da, men på fellesdekken hadde han snust litt og ligget litt urolig, så selv om vi kunne ha fått en 5-er fordi han lå til jeg var på innsiden av ringtauet, ble det en null. Vi fikk 8 på fri ved foten, resten var vel enten 0 eller 6. Tror dette går inn i historien som det dårligste stevnet noen sinne (som vi har fullført). Men halen logret og jeg tror ikke Casir syntes det var så verst. Jeg hadde bestemt meg for å bryte dersom han falt helt sammen, men det gjorde han jo ikke.

Etter stevnet fikk jeg med meg noen på en ny fellesdekk for å prøve å få frem det som dukker opp på stevner, men da lå Casir. Det er nok noe med mine nerver som gjør det. Men jeg fikk et veldig bra tips av ei jeg kjenner som var på stevnet, og det skal jeg prøve å teste ut. Kan bli spennende å se om det har effekt. Det hørtes i hvert fall veldig logisk ut i mine ører.

Selv om jeg er veldig skuffet i dag, har jeg faktisk verdens herligste, søteste, beste hunder som jeg ikke ville ha byttet ut mot noen andre. Ok, Casir er kanskje ikke verdens beste konkurransehund, men ingen er så god som ham når han er klovnete på tur eller trening eller når han sukker tungt og borer hodet inn i halsgropen min før han sovner. Spiff er kanskje ikke helt stevneklar ennå, men ingen er så kul å gå med som ham når han virkelig skjønner oppgavene sine. Ingen er så søt som han når han kaster seg inn mot bena mine og legger all tyngden mot meg slik han at nesten velter mens han løfter det ene frambenet, fordi han vil ha kos. Og Cisco? Verdens aller, aller fineste, herligste Cisco har vært på besøk hos Mascot og mamma i dag og kost seg på tur. Nå ligger han på saueskinnet sitt ved siden av meg i sofaen og koser seg. Han er nok veldig glad for at det ikke var han som var i Flatebyhallen i dag. Moralen er: konkurranser er ikke alt her i livet (men det hadde vært veeeeldig gøy om det gikk bra igjen snart!). :)

Grattis til alle dere som gjorde det så bra i dag og bedre lykke neste gang til dere andre!

And the winner is

… Klokkeråsen's Shakespeare!

Det er i hvert fall lov til å drømme om at dette blir søndagens resultat. :) Vi ligger i hardtrening om dagen, både Casir, Spiff og jeg. Etter en lang pause pga. influensa og en totalt utslitt eier, har vi børstet av oss støvet, brettet opp ermene og satt i gang med målrettet trening mot stevnet i Flatebyhallen. Mulig at 1,5 ukes hardtrening ikke holder helt, så jeg tror vel ikke jeg kommer til å bli veldig lei meg når nullene kommer som perler på en snor.

I går var vi i parkeringshuset og hadde en gjennomkjøring sammen med andre retrievereiere. Det er ganske mange av oss som skal på stevnet i helgen. Flest i klasse I, et par i klasse II og så er vi fem i klasse III. Fem flatter, faktisk. Det er jo litt stas. Casir fikk være med på alle øvelsene, mens Spiff bare fikk de individuelle. Det er jo Casir jeg er mest bekymret for på fellesøvelsene. Det var ordnet med "dommere", poengskjema og greier. Veldig fint å trene på konkurransesituasjoner, ikke minst med tanke på at man gjerne får litt mer nerver i en slik setting. Kort fortalt gjorde Casir veldig mye bra. Han fikk 10 på både fellessitt og fellesdekk (det gikk et rykk gjennom kroppen hans idet jeg kom tilbake og stilte meg på linje, og det har ikke skjedd på trening før, i hvert fall ikke som jeg kan huske). Jeg kan jo håpe at han ikke gjør noe mer enn dette på søndag, men har mine tvil. Jeg husker ikke alle poengene vi fikk, men det er jo heller ikke viktig. Det meste gikk veldig fint, men noe smårusk her og der, var det jo. Nå skal det sies at "dommeren" var litt snill, så vi endte på 279 poeng og vant en liten melkesjokolade. Derfor dagens overskrift. :) Men det var jo veldig gøy å gå til 1. premie selv om det bare var en trening.

Spiff fikk altså ikke være med på fellesøvelsene, så vi regnet ikke sammen hans poeng. Han hadde noen veldig fine øvelser, men igjen er det de samme øvelsene som gikk skeis på Alna, han fremdeles ikke er god nok på. Igjen løp han fint ut i ruta, men men han tyvstarter og løper tilbake til meg før han skal. På apport over hinder blir han så ivrig på apporten at han glemmer hinderet. Og neseprøve er han fremdeles usikker på, så der har jeg en jobb å gjøre. Han surrer frem og tilbake og stresser seg opp dersom han ikke finner pinnen med en gang. Får en liten følelse av at det er litt det samme problemet jeg hadde med ham i forhold til feltet i jakttreningen, nemlig at det blir litt mye løping og litt lite nesebruk. Det er jo flott at han spurter ut til pinnene, men jeg må tenke ut noe lurt der slik at han demper farta og søker grundig. I tillegg er han fremdeles ustabil på innsittene når han har noe i munnen. Men selv om det gjenstår en del før han kan øvelsene godt og blir stabil, er han en vanvittig kul hund å gå med. Han er en skikkelig arbeidsmaskin, altså. Det tar liksom aldri slutt og han går på hver eneste oppgave med fart og intensitet, om igjen og om igjen. Jeg er også veldig fornøyd med at jeg har funnet nøkkelen til avstandskommanderingen, så den gikk strålende. Håper min lille rutine før øvelsens start skal være nok til at det går bra også på søndag. Pga. regelendringene er jo avstanden kuttet ned til bare 5 meter, og da fikk jeg plutselig fremdrift. Dette pleier jo ofte å være litt motsatt, men Spiff blir så gira på meg, at det altså blir vanskeligere for ham jo nærmere jeg står. Men altså, nå tror jeg at problemet er løst.

Vi har trent i parkeringshuset i dag også. Jobbet spesielt med de dårligste øvelsene og skal gjøre det frem til søndag. Så får det bare briste eller bære. Uansett blir det nok en trivelig dag rundt ringen med så mange kjente som skal gå!

Cisco får også trene litt, men det er mer styrketrening enn lydighet. Han har nemlig vært hos hundefysioterapeut/-massør pga. svakheten i bakparten. Jeg ville finne ut om det er noe jeg kan gjøre for å få ham sterkere og om det kunne være noe som gjør at han mister følelsen eller kontrollen over bakparten. Dette er nok bare aldringstegn, for det er jo helt naturlig at muskulaturen svekkes. Refleksene var i orden. Cisco er fremdeles så sprek og glad og oppfører seg overhodet ikke som om han snart er 12 år gammel, men det er helt tydelig at han begynner å miste litt kontroll over bakparten. Det er så trist når man ser at dyra begynner å bli gamle … Jeg har fått noen øvelser som jeg skal gjøre med ham, deriblant sitt – stå – sitt uten å flytte bakbena og rolig slalåm mellom bena. Dette synes han er veldig gøy, men blir litt i overkant ivrig på slalåmen, så der må jeg bremse ham litt.

Jeg håper jeg kan ha ham lenge ennå, men ser jo at han blir svakere og svakere, så jeg følger med. Så lenge han er like glad og fornøyd som han er nå og han ikke har vondt, er det greit. Men jeg skal ikke la ham gå for lenge, det er helt sikkert. Begynner jeg å merke at han ikke lenger har det så bra eller han får problemer med å reise seg eller bevege seg, skal han få slippe. I går falt han da vi gikk en liten tisserunde og da lå han nede en liten stund før han klarte å reise seg igjen. Det skar meg i hjertet å se det. Det er klart at hvis dette skjer oftere og oftere, må jeg sette meg ned og vurdere situasjonen. Vi har et stort ansvar når vi har dyr, det er helt sikkert.

Velkommen, 2011

Da erklærer jeg bloggåret 2011 for åpnet! Jeg har kun ett offisielt nyttårsforsett i år, og det er at jeg skal blogge litt mer igjen. Tror jeg. I hvert fall hvis det er stemning for det. Jeg skal i det minste gjøre et forsøk. Jeg har nå tatt backup av alt jeg har blogget siden 2004 inkludert alle bilder og kommentarer. Jepp, da vet dere hva jeg har drevet med de siste dagene. Det har visst blitt noen innlegg i løpet av nesten 7 år. Tusen takk til alle dere som har kommentert opp gjennom årene, både dere faste lesere, men også dere som bare titter innom en gang i ny og ne! Ingen hyggelige eller morsomme kommentarer, ingen blogg. Så enkelt er det. Jeg er som hundene mine og jobber best for positiv forsterkning. :)

«Vi vil ha godis som belønning! Eller en tispe med løpetid. Helst en tispe med løpetid.»

Det er ikke bare morsomt å mimre litt tilbake, men også veldig nyttig med tanke på når skader har oppstått eller hvilke konkurranser som har gått bra eller dårlig. Det er mye jeg har glemt, så jeg burde nok skrive dagbok på alt jeg foretar meg, i hvert fall hvis jeg skal ha noe å fortelle barnebarna. Jeg har også ryddet opp på hjemmesiden og fjernet mange hundre bilder. Det kommer ny bildeside av utvalgte favoritter i stedet for slik som det har vært til nå: en haug med mindre gode bilder blandet med ett og annet ok bilde. Men det kan ta litt tid. Mens jeg finner frem favorittbildene mine, holder jeg nemlig også på å slette halvdårlige og noen ganger direkte ubrukelige bilder på pc-en og jeg har noen tusen å gå gjennom. Note to self: SLETT BILDER MED EN GANG! Etter hvert har jeg også planer om å lage ny layout på hjemmesiden, men det har jeg hatt planer om en god stund allerede. Jeg må bli litt flinkere i Photoshop først. Og hvis dere lurer på hvor de gamle innleggene i bloggen har tatt veien, så har jeg slettet dem også. 2011 startes derfor med helt blanke ark! :)

«Yes, blanke ark! Alle fjorårets feil er herved glemt!» 

Gutta går inn i året med mange planer. Cisco har planer om å bli 12 år i april og ligger godt an (krysser fingrene). Casir har planer om å få opprykket til elite i lydighet, men vurderer også AFP. Han har hørt rykter om at det vanker trening selv om man ikke går konkurranser (tror Cisco har snakket litt med ham når jeg ikke har vært til stede). Spiff har planer om å få opprykket til elite, men sikler også litt på lydighetschampionatet, så han er bare nødt til å trene mye fremover. Han sier også at han har lyst til å prøve seg i AK jakt igjen, men der har jeg satt foten ned og sagt til ham at dersom han skal få lov til det, er han nødt til å høre på meg i alle situasjoner på prøven. Forhandlingene er ikke helt i boks der, så inntil videre fortsetter vi med LP-treningen og så får vi se hvordan det utvikler seg i forhold til jakttreningen. Nå er det uansett masse snø, så da passer det fint å trene LP. Og gå turer. Jeg elsker å se hundene løpe og kose seg på tur. Og de elsker snøen.

«Jeg skal bli 12 år. Minst!»

Jeg ønsker alle hundevenner et godt nytt år. Lykke til med konkurranser og treninger eller bare kos dere på turer. Det har i hvert fall vi tenkt å gjøre! :)

Casir trener på å klatre opp på pallen. Om man ikke får pallplassering på en konkurranse, skal man i det minste fikse det på tur!