Er det lov

… å være skikkelig skuffet? Jeg håper det. Det er jeg, nemlig.

Man kan vel ikke være skuffet over meg, vel?

I tillegg er jeg irritert på meg selv for at jeg i det hele tatt gikk dette stevnet. Av forskjellige grunner hadde jeg på forhånd tenkt å trekke meg, men den økonomiske Kirsti følte at det er teit å kaste penger ut av vinduet. Mest av alt er jeg skuffet over meg selv, for jeg blir så altfor nervøs og gjør det veldig vanskelig for hundene mine. Men jeg er faktisk litt skuffet over hundene mine også. Særlig Spiff, for han vet jeg kan så veldig mye bedre, også i en konkurransesituasjon, og han blir heller ikke særlig preget av mine nerver. Spiff hadde en super start (10 på fellessitt og 8 på fellesdekk pga. litt snusing) og en super slutt. Han fikk 9,5 på avstandskommanderingen, og det halve poenget mistet vi ifølge dommeren fordi jeg beveget overkroppen på oppsittet da øvelsen var ferdig. Bakbena var helt låst og momentene kjappe. Det var i hvert fall en herlig avslutning, og sist gang jeg sjekket hadde vi dagens beste avstandskommandering. Det er jo noe å ta med seg i all elendigheten. Det midt i gikk ikke særlig bra. Noen ganger nullet vi fordi Spiff ikke fikk med seg helt hva jeg sa eller misforsto meg, andre ganger fordi jeg flyttet på meg eller avbrøt øvelsen. I stedet for å redde inn noen poeng på øvelser som ikke gikk helt etter planen, følte jeg det var bedre å bryte for å vise Spiff hva jeg var ute etter. Spiff bar preg av å være sliten i hodet. Sånn kan det gå når jeg har ham ute i hallen i flere timer før han skal gå. Men selv om han ikke var på sitt beste, var jo arbeidslysten og farta der, det er bare det at det ble så mye feil!

Casir startet dårlig, avsluttet dårlig og jammen var ikke det i midten dårlig også. På begge fellesøvelsene kom han meg i møte idet vi fikk beskjed om å gå tilbake til hundene. Fellessitten var helt super frem til da, men på fellesdekken hadde han snust litt og ligget litt urolig, så selv om vi kunne ha fått en 5-er fordi han lå til jeg var på innsiden av ringtauet, ble det en null. Vi fikk 8 på fri ved foten, resten var vel enten 0 eller 6. Tror dette går inn i historien som det dårligste stevnet noen sinne (som vi har fullført). Men halen logret og jeg tror ikke Casir syntes det var så verst. Jeg hadde bestemt meg for å bryte dersom han falt helt sammen, men det gjorde han jo ikke.

Etter stevnet fikk jeg med meg noen på en ny fellesdekk for å prøve å få frem det som dukker opp på stevner, men da lå Casir. Det er nok noe med mine nerver som gjør det. Men jeg fikk et veldig bra tips av ei jeg kjenner som var på stevnet, og det skal jeg prøve å teste ut. Kan bli spennende å se om det har effekt. Det hørtes i hvert fall veldig logisk ut i mine ører.

Selv om jeg er veldig skuffet i dag, har jeg faktisk verdens herligste, søteste, beste hunder som jeg ikke ville ha byttet ut mot noen andre. Ok, Casir er kanskje ikke verdens beste konkurransehund, men ingen er så god som ham når han er klovnete på tur eller trening eller når han sukker tungt og borer hodet inn i halsgropen min før han sovner. Spiff er kanskje ikke helt stevneklar ennå, men ingen er så kul å gå med som ham når han virkelig skjønner oppgavene sine. Ingen er så søt som han når han kaster seg inn mot bena mine og legger all tyngden mot meg slik han at nesten velter mens han løfter det ene frambenet, fordi han vil ha kos. Og Cisco? Verdens aller, aller fineste, herligste Cisco har vært på besøk hos Mascot og mamma i dag og kost seg på tur. Nå ligger han på saueskinnet sitt ved siden av meg i sofaen og koser seg. Han er nok veldig glad for at det ikke var han som var i Flatebyhallen i dag. Moralen er: konkurranser er ikke alt her i livet (men det hadde vært veeeeldig gøy om det gikk bra igjen snart!). :)

Grattis til alle dere som gjorde det så bra i dag og bedre lykke neste gang til dere andre!