2 uker med Rikke

Lille Rikke. 

I dag har Rikke vært her i to uker, og det går fremdeles helt strålende. Hun føles ikke helt «min» riktig ennå, men det kommer vel etter hvert. Jeg storkoser meg med å trene henne, og det er ikke lenge før hun er like gal som gutta. ;) Jeg skal imidlertid være flink til å bevare roen hennes, men akkurat i LP-treningen liker jeg jo litt galskap. Hun er ikke på Spiff-nivå ennå, men jammen har hun fått opp intensiteten på disse to ukene! Hun synes helt tydelig det er kjempegøy med trening. Momentene til klasse I begynner å bli veldig bra, så det største problemet er egentlig at hun har en tendens til å ville legge seg ned fra sittende (hun har nok fått mest belønning for å ligge) og lineføring/fri ved foten. Her går hun litt for langt fra meg, så det må nok mye pirking til før jeg blir fornøyd. Det er jo som kjent mye lettere å lære hunden noe helt nytt enn å fikse på en «feil», så jeg har derfor byttet innsitt på innkallingen. Hun hadde direkte innsitt, men brukte lang tid på å sette seg på plass – hun tok på en måte en fordelsvending inn på plass (for dere som har drevet med hest). Så nå har hun lært seg å gå rundt meg i stedet, og det føles veldig bra. Hun er flink til å beholde farten og setter seg så å si helt rett hver gang.

Rikke hadde også lagt til seg en annen uvane – hun slapp nemlig ball/dummy 3–4 meter ifra meg hver eneste gang. Et par økter der hun lærte at hun måtte legge ballen i hånda mi for å få godbit, og problemet var løst. Nå har jeg belønnet med ball på trening, også med mange andre hunder rundt, og hun har levert i hånd hver gang. I sta testet jeg for første gang med en dummy også, og det var samme sak der. Så da er det vel bare å få tatt kvalifiseringsprøven snart. :) Jeg starter med jakttreningen i løpet av de nærmeste ukene, så det blir spennende. Jeg har vel bestemt meg for at Spiff ikke skal gå flere jaktprøver, med unntak av working tester, så da er det jo gøy å ha en hund å trene jakt med frem til jeg får meg valp igjen. Det er med litt blandede følelser jeg har kommet til den konklusjonen med Spiff, for jeg tror jo egentlig han kunne ha kommet mye lengre, men sånn blir det noen ganger. Han skal nok få trene litt for moro skyld, men det blir i hovedsak lydighet han skal få bryne seg på, og han elsker jo det også. Spiff elsker egentlig det meste, når jeg tenker etter.

Rikke er fremdeles for tykk, men det går riktig vei, selv om jeg synes det går veldig tregt. Hun har vært med på mange turer der hun har løpt mye disse to ukene, så jeg vil tro at noe av vektreduksjonen blir erstattet av litt ekstra vekt i form av muskler. Jeg håper i hvert fall det!

Rikke er en liten tispe og skal veie ca. 24,5–25 kg – da hun veide det, var hun i hvert fall slank og fin. Her er et bilde jeg tok en av de første dagene hun var her. Casir er i perfekt hold her – slank, men ikke mager. Lille Rikke er altså bredere over ryggen enn han er. Rikke har gått ned i underkant av en kg siden hun kom hit, så det er fremdeles et stykke igjen. Det skal sies at hun er mye feitere enn hun ser ut – men når man kjenner på henne, er man ikke lenger i tvil.

Og hvordan er så livet med fire hunder i hus, lurer du kanskje på? Vel, når sant skal sies, er det ikke så stor forskjell. Rikke måtte justeres litt i forhold til å gå i bånd, for selv om hun ikke trakk, gikk hun litt foran meg, men nå har hun lært seg å gå på linje med resten. Ikke det at det blir så mye båndgåing, for de går jo for det meste løs, men på tisserundene og i starten av hver tur eller når vi møter noen, blir det jo det. Fløyteinnkallingen har jeg ikke startet med riktig ennå, men hun kommer stort sett når hun ser at de andre reagerer på den, og hvis hun ikke gjør det, kommer hun på navnet sitt. Jeg tok en liten økt med henne i går der jeg tok med henne alene og trente på «kom», og det ble stor fremgang på bare noen repetisjoner. Skal trene inn fløyte snart også, men jeg har prioritert LP-treningen disse ukene. Og ettersom det hender at jeg ikke finner fløyta mi, er det viktig at hun lærer seg «kom» like godt som resten. Hun begynner å bli flink til å sitte og vente på kommando både når vi skal ut på tur eller ut/inn i bilen. I starten la hun seg ned eller reiste seg opp med en gang, så hun trenger mye trening på å holde den kommandoen hun har fått. Veldig deilig nå som hun har kommet inn i de daglige rutinene. Nå gjenstår det bare å lære henne at det ikke funker å dytte snuten på meg når hun vil ha kos (hun gjør det ikke så ofte, men jeg er veldig lite glad i hunder som kommer og maser om kos), så det blir en del ignorering om dagen. Det er allerede blitt bedre, og hun får selvfølgelig kos når jeg kaller henne til meg.

Mens Cisco for lengst er pensjonert fra konkurranser, har jeg vel også kommet frem til at også Casir er pensjonert. Det er også med blandede følelser, men det føles mest greit. Casir synes at jeg blir ekkel når jeg blir nervøs, og det er jo ikke noen vits i å gå med en hund som ikke trives i ringen. Det er litt surt at vi aldri klarte å få opprykket til elite når vi har vært sååå nære flere ganger (dumme, dumme fellesdekken), men for Casirs del er jo treninger uansett MYE morsommere enn konkurranser, så det er vel egentlig bare jeg som synes det er dumt. Selv om de er pensjonister, får de selvfølgelig treninger og de sprer glede hver eneste dag. Jeg er veldig fornøyd med hele flokken min. De er verdens søteste og morsomste på hver sin måte, så jeg ville ikke vært foruten noen av dem. Det er bare tre måneder til Casir er 9 år gammel, men jeg merker overhodet ingen aldringstegn på ham ennå rent fysisk. Ikke mentalt heller, kan jeg vel si. Det må i så fall være at han det siste året ikke er så tålmodig med valper lenger, så han får kun møte redde/usikre valper i entall, for med dem er han fremdeles super. Og så har han noen få grå hår på haka. Og forrige uke trakk han to knekte tenner, men det har vel egentlig mest med uforsiktighet og ikke alderdom å gjøre. Håper han holder seg ung i mange år til!

Casir har vakre øyne i mine øyne. :)

På tur går det også i hundre, men det er ingen som overgår Spiff. Tror han løper 10 ganger så langt som de andre i løpet av en tur. Men ikke bare det – han eier jo ikke hemninger! Han er den galeste hunden jeg noen gang har hatt og sannsynligvis får jeg aldri noen som er like gal som ham igjen. Det er kanskje like greit, men jeg klarer vel ikke helt å skjule at jeg faktisk digger den galskapen. Det blir aldri en kjedelig trening eller tur med ham! I går gikk vi en tur gjennom et hestebeite. Jeg gikk først ut gjennom feil port, så da jeg snudde for å gå tilbake, gikk Cisco, Casir og Rikke etter meg. Men Spiff – han syntes det var mye bedre å hoppe over gjerdet, selv om åpningen var 5 meter ved siden av.

Her er Spiff ved siden av gjerdet han hoppet over (mobilbilde).  

Når jeg en vakker dag får kjøpt meg hus, tror jeg kanskje jeg blir nødt til å lage et ganske høyt gjerde for å være sikker på at han holder seg innenfor … Det er jammen underholdende å ha en hund som Spiff, men jeg skal innrømme at jeg får hjertet i halsen ganske ofte. Også da han hoppet over gjerdet, for jeg trodde et øyeblikk at han kom til å hekte et av bena og skade seg skikkelig.

Helt til slutt kommer et par bilder fra en tidlig morgen.