Farvel, Mascot ...

Det er en veldig tung og trist dag i dag. Vi har tatt farvel med verdens fineste lille Mascot.

Mascot – 25.08.2001 – 11.11.2011

I august, rett før Mascot ble 10 år gammel, oppdaget vi en ekkel kul på kjeven hans. I tillegg hadde han fått forferdelig dårlig ånde. Veterinæren tok en prøve av kulen, og den viste seg å være ondartet. Kulen ble fjernet og veterinæren var ikke særlig optimistisk. Den var visst skikkelig ekkel og vanskelig å fjerne, så hun følte seg ganske sikker på at den ville komme raskt tilbake. En liten stund hadde vi allikevel et håp om at det skulle gå bra og at vi kunne ha gleden av å ha Mascot her i noen år til, for da han var på kontroll i oktober, var det ingen tegn til at kreften var tilbake.

Mascot prøver noen triks for å få tak i litt mat.

Imidlertid var vi dessverre ikke så heldige. 7. november begynte Casir å reagere på Mascot. Casir reagerer alltid når hunder har betennelser eller infeksjoner av noe slag, og han reagerte også voldsomt da vi oppdaget at Mascot hadde fått kreft i august. Casir oppfører seg da som om han «flørter» med en tispe. Da kjente vi også at Mascot begynte å få ekstremt dårlig ånde igjen. 9. november oppdaget jeg at kulen var tilbake, og den hadde allerede blitt ganske stor. Jeg kunne tydelig kjenne den på utsiden av kjeven hans, og jeg kunne også se den inni munnen hans. Litt blodig var den også. Med andre ord vokste den fort. Den vanskelige, vonde, men nødvendige avgjørelsen ble dermed tatt.

Dette bildet er tatt den dagen vi oppdaget kulen første gang.

Dette bildet ble tatt for tre uker siden, rett før Mascot hadde time hos frisøren og mens vi var lykkelig uvitende om at kreften var på vei tilbake. 

Mascot slapper av på hytta i sommer.

I dag, den 11.11.11 kl. 11, sovnet Mascot stille inn. Savnet er enormt. Det er vanskelig å forstå at den lille gledessprederen nå er borte. Han var sprek og glad til siste stund, men de siste dagene merket mamma at han trakk seg litt unna henne og ville bl.a. ikke lenger sove på soverommet hennes om natta, noe han alltid har pleid å gjøre. Vi valgte å la ham få slippe før smertene tok overhånd. Det gikk uansett bare en vei, så det var bare snakk om uker, og da kunne vi ha risikert at han fikk veldig vondt på slutten. Vi ville heller minnes en sprek og glad hund. Selv om Mascot var mammas hund, var jeg like knyttet til ham som om han var min egen. Mascot var ofte på besøk hos meg og han var et fullverdig medlem av flokken. Jeg har mange gode minner fra utallige turer med ham.

Mascot koser seg på tur, 9,5 år gammel. Det er slik jeg vil huske ham.

Mascot vil aldri bli glemt. Hvil i fred, lille venn.