Følelser og sånn

Følelsen når man tror man skal miste sin beste firbente venn, er helt grusom. Følelsen når han plutselig kvikner til igjen og virker glad og fornøyd, er herlig og fylt med takknemlighet. Følelsen når man går på tur i skogen og den 12,5 år gamle hunden løper over stokk og stein i galopp og kommer logrende mot en, er helt fantastisk. Måtte Cisco ha mange slike dager foran seg!

Cisco på en trening i sommer.

Sorgen over å miste en hund kan på mange måter sammenlignes med sorgen over å miste et menneske. Det er i hvert fall slik jeg føler det. Men da snakker jeg om den umiddelbare sorgen, den følelsen man får når man sier farvel eller har fått dødsbudskapet. Det er på en måte som om verden raser sammen, alt blir trist og tungt og helt uvirkelig og man lurer på om man noen gang kan bli 100 % glad eller lykkelig igjen. Men heldigvis varer ikke den tunge sorgen like lenge når man mister et dyr som når man mister et menneske og den er ikke like lammende og overskyggende – og godt er det, ellers hadde ikke jeg kunne ha hatt hunder. Det var tungt å miste Mascot og jeg tenker på ham mange ganger om dagen, men det er ikke slik at livet har stoppet opp av den grunn. Om ikke lenge vet jeg at jeg kan minnes ham uten å få tårer i øynene. Jeg tenker mye på at jeg har vært heldig med hundene mine så langt, og jeg håper det fortsetter. Jeg har hatt hunder sammenhengende siden 1988. Jeg var 9,5 år gammel da jeg fikk Tim, og han måtte avlives i 1999. Han og Cisco overlappet hverandre med et par uker og av de seks hundene jeg har hatt, har jeg altså hatt fem av dem samtidig (jeg regner Mascot som en av mine ettersom jeg har hatt ham så mye). I løpet av 23,5 år med hunder hadde jeg altså bare opplevd å miste én hund – inntil vi mistet Mascot nå. Så mange år uten å miste hunder, kommer jeg nok aldri til å oppleve igjen nå som jeg har flere hunder i alle aldre.

Jeg orker ikke tanken på at jeg snart skal miste flere, for det er så forferdelig vondt å miste dem, men jeg vet jo at med Cisco må jeg nok belage meg på at det er måneder og ikke år vi har igjen sammen. Heldigvis klarer jeg for det meste å skyve den tanken langt vekk og bare nyte hver dag med ham, men samtidig må jeg hele tiden følge med og vurdere om han har det bra eller om jeg må ta en tung avgjørelse. Da blir slike dager som denne fine dager. Dager da jeg ser at Cisco koser seg og virker fornøyd og smertefri.

Men over til noe helt annet. I uken som var ble jeg tipset om en billig blåser, altså en kraftig føner til hundene. Det har jeg ønsket meg i mange år, særlig fordi jeg fikk erfare dem i praksis da jeg som 14-åring jobbet litt på en hundesalong, men de har alltid vært så dyre. Så da fikk jeg endelig kjøpt meg en sånn en og hvis den ikke går i stykker sånn uten videre, er den vel verdt pengene! Ikke uventet syntes Spiff det var kjempedeilig å bli blåst på, men resten av gjengen sto stille under tvil. De blir nok vant til den, alle sammen. Jeg ser i hvert fall frem til tørre hunder på kort tid i tiden fremover!

Spiff synes det er deilig å bli blåst tørr etter en fuktig tur. 

Rikke har nå gått ned ca. tre kg – juhu! Hun veier rundt 25 kg og jeg tror hun skal ned til ca. 24,5. Fra å ha veid nesten 28 kg, er det klart det merkes. Selv jeg merker stor forskjell dersom jeg har gått opp eller ned 4-5 kg, så hun må jo merke tre kg kjempegodt. Hun hopper og spretter og har masse futt og fart på tur og prøver stadig å få med gutta på lek. Hun er veldig barnslig og søt. Hver torsdag er vi på fellestreninger (det er også resten av gjengen), og sist gikk hun motvillig inn i bilen etter øktene og ble like lykkelig hver gang hun kom ut av bilen igjen. Tror hun trives veldig godt med å bli trent, ja! Vi har begynt med klasse II-øvelsene, så nå har vi snart bare ruta igjen. Har bestemt meg for å trene inn den med musematte, men det har ikke vært så lett å finne i butikken. Men i går, på Dogs4All, fant jeg en fin en til 10 kroner, så da starter treningen på det. Forresten fant jeg også en super treningsvest til 400 kroner – endelig! Jeg har alltid likt Gappay-vestene, men de er jo så dyre. De andre jeg har sett har ikke vært så fine og de har også kostet ganske mye, men denne vesten passet meg perfekt. Helt svart med de klassiske store lommene foran + rygglomme, i tillegg til to brystlommer med glidelås. Og det er refleks rundt lommene og på en søm langt opp bak, så da kan jeg også bruke den som refleksvest når jeg lufter hundene på kveldstid.

Ellers må jeg bare si at Casir er og blir min søte, gode klovn. Nå som han er pensjonert fra konkurranser, blir treningene bare for aktiviseringens del og jeg har kuttet ut alt pirk. Resultatet er at Casirs fri ved fot nå har blitt til at han går med bakbena på høyde med mine ben, på innkalling med stå og dekk trenger jeg bare å si «kom» tre ganger, for han fikser stå- og ligg-momentene selv, på avstand får han konsekvent fremdrift på stå-ligg-stå, på Z-en flytter han alltid på minst en labb (men momentene er rå!) og jeg gidder ikke lenger å ta ham med på fellesøvelser. Han ligger jo alltid på trening allikevel, så da er det viktigere at Spiff og Rikke får være med på dem. Jeg blir alltid i godt humor av å trene med ham og jeg hadde gitt ham karakteren 10 på både arbeidsglede og sjarm, men ikke så mye på presisjon. ;)

Og for å nevne de to siste: Cisco får alltid triksene sine og koser seg med det, mens Spiff trener elite-øvelsene. Vi har litt igjen før ruta og apportdirigering er på plass, men innimellom funker det kjempebra. Resten av øvelsene går stort sett fint på trening, men jeg må nok systematisere treningen litt mer. Rettere sagt burde jeg ha funnet meg et stevne å trene mot, men ettersom jeg venter løpetid på Rikke i januar, er det så usikkert om jeg får gått noe med ham før etter at hun forhåpentligvis har hatt valper. Men så vil jeg jo gjerne prøve meg i elite snart ettersom det tross alt begynner å bli en stund siden vi fikk opprykket. Bare ikke tiden flyr helt i fra meg – inni hodet mitt er fremdeles Spiff en unghund, men han blir faktisk 7 år i mars!

Helt til slutt kommer et bilde av Cisco og et av Casir som ligger i de nye hundesengene. Jeg har hatt biabed-kopier i noen år, men de har hatt elendig kvalitet og gått opp i sømmene etter kort tid. Det er jo egentlig fine hundesenger, men ettersom jeg nå trengte fire hundesenger fordi alle sammen nå var mildt sagt fillete, gadd jeg ikke bruke flere tusen kroner på nye senger. Jeg har også kommet frem til at jeg egentlig ikke ville ha svarte senger, for det blir så hardt i mitt ellers ganske lyse hjem. Det endte derfor med at jeg fikk hjelp av min mor og hennes symaskin til å sy hundesenger selv. Jeg fant noe veldig billig stoff i en farge jeg synes er fin og jeg hadde arvet fire dyner av mamma, og vips hadde hundene hver sin nye seng. De er til og med ganske populære. Jeg hadde ikke trengt å bruke borrelås under, men valgte det, derfor kom alle sengene på hele kr 450 til sammen (jeg betalte jo ikke noe for dynene). I tillegg synes jeg også de ble ganske fine, om jeg kan si det selv. :)

Cisco er veldig fornøyd med sin nye seng. 

Casir er også fornøyd med sin nye seng. Og ja – gardinene er korte, men de krympet i vask, så jeg trenger nye.