Treninger

Det blir mye trening på spesielt Spiff om dagen, og selv om jeg gjerne skulle ha trent mest jakt, blir det mest LP. Vi har nå meldt oss på noen stevner, så da må vi ligge i hardtrening frem til elitedebut ... Treningene så langt har vist at den vanskeligste øvelsen for Spiff faktisk er metallapport over hinder. Han synes nemlig det er fryktelig vanskelig å hoppe med metall i munnen! Dermed har han lett for å vegre eller løpe rundt. En av mine filosofier rundt trening, er å bygge opp øvelsene med høy motivasjon og hjelpe hunden til å lykkes. Etter hvert øker jeg vanskelighetsgraden gradvis og prøver å få treningene til å bli vanskeligere enn det jeg kan forvente å få i en konkurranse. I forhold til hopp over hinder, vil det si at jeg bruker et vanskelig hinder på trening (det er veldig smalt og uten «hinderstøtter»), samtidig som jeg står lenger unna, kaster lenger og etter hvert også skjevere enn jeg forhåpentligvis gjør i en konkurranse. Metallapporten må han lære seg å hoppe med, så akkurat nå trener jeg separat på at han skal hoppe med den i munnen, og så bruker jeg dummy når jeg skal befeste at han skal over hinderet uansett hvor vanskelig det er – dummy er nemlig en god nr. 2 av Spiffs favorittgjenstander. Nr. 1 tror jeg er vilt. Om jeg lykkes med det, vil tiden vise, men så langt ser det ut til å gå etter planen.

Her trener vi med det vanskelige hinderet og lang avstand.

Rikke er nå på dag 13 i løpetiden. Gutta møtte henne da hun var på dag 11, og det var tydelig at hun luktet veeeldig godt. Men jeg ville ha et bilde av oss alle sammen, så da måtte de oppføre seg selv om hun var aldri så fristende. Det er hardt å være hannhund noen ganger! Spiff fikk i tillegg tidenes forstyrrelse på fellesøvelsene. Etter at han det siste året har hatt et par tilfeller der han har brutt bli-kommando for å flørte med (les: forsøke å pare) tisper/hanner han tror er tisper, må jeg bare ta tak i det. Jeg kan telle på en hånd de gangene det har skjedd, men det skal allikevel ikke skje. Ikke bare er det pinlig når det skjer for min del, men det er jo ikke noe hyggelig for de hundene som opplever dette heller. Dermed måtte Spiff først sitte i to minutter mens jeg gjemte meg – og Rikke satt da ca. 1 meter ifra ham. Han satt uten å røre på seg eller å komme med en lyd. Etterpå lå han i fire minutter mens jeg sto gjemt. Rikke satt 1-2 meter ifra ham og en gang i minuttet ble hun tatt med i en sirkel rundt Spiff, ca. 1,5 m ifra. Spiff besto denne testen også uten en eneste anmerkning. Og jeg som hadde håpet at han skulle feile slik at jeg fikk tatt tak i det! Jeg får bare fortsette å trene med sterke forstyrrelser og håpe at han har tatt poenget, da. 

Casir synes det var veldig trist at Rikke ikke fikk ble med hjem etter treningen.

I går, da Rikke var på dag 12, fikk Spiff møte henne igjen. Rikke stilte seg da opp for ham, så Spiff følte seg nok litt snytt. Allikevel er det kun Casir som ikke klarer å glemme henne. Han er veldig urolig, piper og uler med jevne mellomrom. Helt merkelig, for han er den av gutta som pleier å bry seg minst om tisper. De andre to er jo rimelig glad i tisper, men så fort vi reiser fra Rikke, er det helt glemt. Så selv om Rikke nå bor ca. 800 meter ifra oss, er det altså litt slitsomt med en lovesick Casir. Hele snodig. Selv ikke da det bodde en tispe i oppgangen her, hadde jeg den minste aning på når hun løp. Men om en uke eller to kan forhåpentligvis Rikke flytte hjem igjen, selv om jeg skjønte på moren min at det er med litt blandede følelser for henne. Hadde det ikke vært før at Rikke ikke har puddelpels (de røyter som kjent ikke), hadde jeg nok ikke fått henne tilbake.