Farvel, Spiff

Livet er noen ganger hardt og brutalt. For min del har det vært litt i tøffeste laget de siste månedene. I går måtte jeg også ta farvel med den kuleste hunden av dem alle, min kjære, vakre, herlige, fantastiske Spiff. Spiff var som en unghund hele livet. Ute gikk han aldri – han løp. Om han måtte gå ved siden av meg, gjorde det seg ofte utslag i at han holdt seg på plass, men hoppet høyt opp i luften for hvert steg. Spiff er den beste hunden jeg har hatt så langt når det kommer til kapasitet i trening. Han ble aldri lei og kunne jobbe i evigheter.

Jeg har skrevet litt om han på hjemmesiden vår. Jeg var litt usikker på hvor mye jeg skulle skrive, men ettersom jeg er stor tilhenger av åpenhet og ærlighet når det kommer til hundene våre, føltes det feil om jeg ikke skulle ha skrevet noe om hvorfor han ble avlivet. Jeg skulle ønske at alle oppdrettere hadde en oversikt med status over alle individer som er oppdrettet, for jeg mener jo at jo mer man vet, jo bedre er det.

I Spiffs tilfelle hadde han et fantastisk herlig gemytt og var helt super sammen med andre hunder. Frem til han var 7 år gammel brukte jeg ham mye på jobb for å  sosialisere valper – han var eksemplarisk med dem, la seg på rygg og lot dem krabbe oppå seg. Det er mange kursdeltakere opp gjennom årene som har falt for Spiff. Spiff var også helt super med unghunder. Jeg kommer aldri til å glemme da en svær rottweiler hannhund på 11 måneder begynte å ri på Spiff, og Spiff svarte med å rulle rundt på ryggen og by opp hunden til lek. Han hadde ikke noe behov for å sette på plass unge jyplinger.

Spiffs negative side var at han hadde et for høyt ressursforsvar, noe jeg merket tidlig i livet. Når han i tillegg gjentatte ganger havnet i situasjoner der dette ble trigget, ble det etter hvert et stort problem. Overfor meg var det aldri noen utfordring, for jeg jobbet opp tillit, trygghet og positiv forventning i situasjonene, men andre hunder tenker jo ikke på den måten. Det var pga. dette jeg sluttet å gå jaktprøver med ham, for jeg så for meg hva som ville skje hvis Spiff skulle få en hund etter seg på feltet.

Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for at jeg ikke passet bedre på Spiff. Det er grenser for hva en hund tåler, uansett hvor sterk psyke den har, og Spiff har tålt mer enn de aller fleste. Fra å ha et klart og tydelig språk, der andre hunder hadde god tid til å fjerne seg dersom Spiff følte seg truet, hadde Spiff til slutt nesten ikke språk igjen – han lærte jo at dette ikke ble respektert allikevel. Mange mennesker kan ta lærdom av dette – en hund spiller ALDRI skuespill, men bruker språket sitt til kommunikasjon. Når dette ikke blir respektert og man «tar» en hund som viser tydelige signaler på at man bør fjerne seg eller for den del aggresjonsdempende signaler, er det ikke bare fryktelig stygt gjort og urettferdig mot hunden, men man skaper også i verste fall en farlig hund. Det var dette som skjedde med Spiff – de andre hundene rakk ikke å lese at Spiff ville ha dem vekk, før han gikk på med full styrke. Og jeg gjentar – dette var hunden med et ekstremt godt utvilklet språk i utgangspunktet!

Jeg har for lenge siden innsett at jeg burde ha gjort mer for å skjerme Spiff, så jeg skal sørge for at ingen hund jeg har opplever dette igjen. Jeg klandrer ingen andre enn meg selv – hunder er hunder og uforutsette ting skjer, men dette unner jeg ingen å oppleve.

De siste dagene har Spiff fått hente en haug med dummyer på jordet. Det var noe av det morsomste han visste. Alle bildene er fra i går.

Dette er det vanskeligste jeg noen gang har gjort. Spiff sovnet inn med hodet på fanget mitt i går kveld, på akkurat samme rom som Lynx gjorde for litt over fire uker siden. Og i dag er det 6 måneder siden vi tok farvel med Cisco ... Sov godt, verdens aller beste Spiff. Du er allerede dypt savnet og livet blir ikke lenger så morsomt som det var da du var her.