søndag 27. november 2011

Følelser og sånn

Følelsen når man tror man skal miste sin beste firbente venn, er helt grusom. Følelsen når han plutselig kvikner til igjen og virker glad og fornøyd, er herlig og fylt med takknemlighet. Følelsen når man går på tur i skogen og den 12,5 år gamle hunden løper over stokk og stein i galopp og kommer logrende mot en, er helt fantastisk. Måtte Cisco ha mange slike dager foran seg!

Cisco på en trening i sommer.

Sorgen over å miste en hund kan på mange måter sammenlignes med sorgen over å miste et menneske. Det er i hvert fall slik jeg føler det. Men da snakker jeg om den umiddelbare sorgen, den følelsen man får når man sier farvel eller har fått dødsbudskapet. Det er på en måte som om verden raser sammen, alt blir trist og tungt og helt uvirkelig og man lurer på om man noen gang kan bli 100 % glad eller lykkelig igjen. Men heldigvis varer ikke den tunge sorgen like lenge når man mister et dyr som når man mister et menneske og den er ikke like lammende og overskyggende – og godt er det, ellers hadde ikke jeg kunne ha hatt hunder. Det var tungt å miste Mascot og jeg tenker på ham mange ganger om dagen, men det er ikke slik at livet har stoppet opp av den grunn. Om ikke lenge vet jeg at jeg kan minnes ham uten å få tårer i øynene. Jeg tenker mye på at jeg har vært heldig med hundene mine så langt, og jeg håper det fortsetter. Jeg har hatt hunder sammenhengende siden 1988. Jeg var 9,5 år gammel da jeg fikk Tim, og han måtte avlives i 1999. Han og Cisco overlappet hverandre med et par uker og av de seks hundene jeg har hatt, har jeg altså hatt fem av dem samtidig (jeg regner Mascot som en av mine ettersom jeg har hatt ham så mye). I løpet av 23,5 år med hunder hadde jeg altså bare opplevd å miste én hund – inntil vi mistet Mascot nå. Så mange år uten å miste hunder, kommer jeg nok aldri til å oppleve igjen nå som jeg har flere hunder i alle aldre.

Jeg orker ikke tanken på at jeg snart skal miste flere, for det er så forferdelig vondt å miste dem, men jeg vet jo at med Cisco må jeg nok belage meg på at det er måneder og ikke år vi har igjen sammen. Heldigvis klarer jeg for det meste å skyve den tanken langt vekk og bare nyte hver dag med ham, men samtidig må jeg hele tiden følge med og vurdere om han har det bra eller om jeg må ta en tung avgjørelse. Da blir slike dager som denne fine dager. Dager da jeg ser at Cisco koser seg og virker fornøyd og smertefri.

Men over til noe helt annet. I uken som var ble jeg tipset om en billig blåser, altså en kraftig føner til hundene. Det har jeg ønsket meg i mange år, særlig fordi jeg fikk erfare dem i praksis da jeg som 14-åring jobbet litt på en hundesalong, men de har alltid vært så dyre. Så da fikk jeg endelig kjøpt meg en sånn en og hvis den ikke går i stykker sånn uten videre, er den vel verdt pengene! Ikke uventet syntes Spiff det var kjempedeilig å bli blåst på, men resten av gjengen sto stille under tvil. De blir nok vant til den, alle sammen. Jeg ser i hvert fall frem til tørre hunder på kort tid i tiden fremover!

Spiff synes det er deilig å bli blåst tørr etter en fuktig tur. 
Rikke har nå gått ned ca. tre kg – juhu! Hun veier rundt 25 kg og jeg tror hun skal ned til ca. 24,5. Fra å ha veid nesten 28 kg, er det klart det merkes. Selv jeg merker stor forskjell dersom jeg har gått opp eller ned 4-5 kg, så hun må jo merke tre kg kjempegodt. Hun hopper og spretter og har masse futt og fart på tur og prøver stadig å få med gutta på lek. Hun er veldig barnslig og søt. Hver torsdag er vi på fellestreninger (det er også resten av gjengen), og sist gikk hun motvillig inn i bilen etter øktene og ble like lykkelig hver gang hun kom ut av bilen igjen. Tror hun trives veldig godt med å bli trent, ja! Vi har begynt med klasse II-øvelsene, så nå har vi snart bare ruta igjen. Har bestemt meg for å trene inn den med musematte, men det har ikke vært så lett å finne i butikken. Men i går, på Dogs4All, fant jeg en fin en til 10 kroner, så da starter treningen på det. Forresten fant jeg også en super treningsvest til 400 kroner – endelig! Jeg har alltid likt Gappay-vestene, men de er jo så dyre. De andre jeg har sett har ikke vært så fine og de har også kostet ganske mye, men denne vesten passet meg perfekt. Helt svart med de klassiske store lommene foran + rygglomme, i tillegg til to brystlommer med glidelås. Og det er refleks rundt lommene og på en søm langt opp bak, så da kan jeg også bruke den som refleksvest når jeg lufter hundene på kveldstid.

Ellers må jeg bare si at Casir er og blir min søte, gode klovn. Nå som han er pensjonert fra konkurranser, blir treningene bare for aktiviseringens del og jeg har kuttet ut alt pirk. Resultatet er at Casirs fri ved fot nå har blitt til at han går med bakbena på høyde med mine ben, på innkalling med stå og dekk trenger jeg bare å si «kom» tre ganger, for han fikser stå- og ligg-momentene selv, på avstand får han konsekvent fremdrift på stå-ligg-stå, på Z-en flytter han alltid på minst en labb (men momentene er rå!) og jeg gidder ikke lenger å ta ham med på fellesøvelser. Han ligger jo alltid på trening allikevel, så da er det viktigere at Spiff og Rikke får være med på dem. Jeg blir alltid i godt humor av å trene med ham og jeg hadde gitt ham karakteren 10 på både arbeidsglede og sjarm, men ikke så mye på presisjon. ;)

Og for å nevne de to siste: Cisco får alltid triksene sine og koser seg med det, mens Spiff trener elite-øvelsene. Vi har litt igjen før ruta og apportdirigering er på plass, men innimellom funker det kjempebra. Resten av øvelsene går stort sett fint på trening, men jeg må nok systematisere treningen litt mer. Rettere sagt burde jeg ha funnet meg et stevne å trene mot, men ettersom jeg venter løpetid på Rikke i januar, er det så usikkert om jeg får gått noe med ham før etter at hun forhåpentligvis har hatt valper. Men så vil jeg jo gjerne prøve meg i elite snart ettersom det tross alt begynner å bli en stund siden vi fikk opprykket. Bare ikke tiden flyr helt i fra meg – inni hodet mitt er fremdeles Spiff en unghund, men han blir faktisk 7 år i mars!

Helt til slutt kommer et bilde av Cisco og et av Casir som ligger i de nye hundesengene. Jeg har hatt biabed-kopier i noen år, men de har hatt elendig kvalitet og gått opp i sømmene etter kort tid. Det er jo egentlig fine hundesenger, men ettersom jeg nå trengte fire hundesenger fordi alle sammen nå var mildt sagt fillete, gadd jeg ikke bruke flere tusen kroner på nye senger. Jeg har også kommet frem til at jeg egentlig ikke ville ha svarte senger, for det blir så hardt i mitt ellers ganske lyse hjem. Det endte derfor med at jeg fikk hjelp av min mor og hennes symaskin til å sy hundesenger selv. Jeg fant noe veldig billig stoff i en farge jeg synes er fin og jeg hadde arvet fire dyner av mamma, og vips hadde hundene hver sin nye seng. De er til og med ganske populære. Jeg hadde ikke trengt å bruke borrelås under, men valgte det, derfor kom alle sengene på hele kr 450 til sammen (jeg betalte jo ikke noe for dynene). I tillegg synes jeg også de ble ganske fine, om jeg kan si det selv. :)

Cisco er veldig fornøyd med sin nye seng. 

Casir er også fornøyd med sin nye seng. Og ja – gardinene er korte, men de krympet i vask, så jeg trenger nye. 

fredag 11. november 2011

Farvel, Mascot ...

Det er en veldig tung og trist dag i dag. Vi har tatt farvel med verdens fineste lille Mascot.

Mascot – 25.08.2001 – 11.11.2011

I august, rett før Mascot ble 10 år gammel, oppdaget vi en ekkel kul på kjeven hans. I tillegg hadde han fått forferdelig dårlig ånde. Veterinæren tok en prøve av kulen, og den viste seg å være ondartet. Kulen ble fjernet og veterinæren var ikke særlig optimistisk. Den var visst skikkelig ekkel og vanskelig å fjerne, så hun følte seg ganske sikker på at den ville komme raskt tilbake. En liten stund hadde vi allikevel et håp om at det skulle gå bra og at vi kunne ha gleden av å ha Mascot her i noen år til, for da han var på kontroll i oktober, var det ingen tegn til at kreften var tilbake.

Mascot prøver noen triks for å få tak i litt mat.

Imidlertid var vi dessverre ikke så heldige. 7. november begynte Casir å reagere på Mascot. Casir reagerer alltid når hunder har betennelser eller infeksjoner av noe slag, og han reagerte også voldsomt da vi oppdaget at Mascot hadde fått kreft i august. Casir oppfører seg da som om han «flørter» med en tispe. Da kjente vi også at Mascot begynte å få ekstremt dårlig ånde igjen. 9. november oppdaget jeg at kulen var tilbake, og den hadde allerede blitt ganske stor. Jeg kunne tydelig kjenne den på utsiden av kjeven hans, og jeg kunne også se den inni munnen hans. Litt blodig var den også. Med andre ord vokste den fort. Den vanskelige, vonde, men nødvendige avgjørelsen ble dermed tatt.

Dette bildet er tatt den dagen vi oppdaget kulen første gang.

Dette bildet ble tatt for tre uker siden, rett før Mascot hadde time hos frisøren og mens vi var lykkelig uvitende om at kreften var på vei tilbake. 

Mascot slapper av på hytta i sommer.

I dag, den 11.11.11 kl. 11, sovnet Mascot stille inn. Savnet er enormt. Det er vanskelig å forstå at den lille gledessprederen nå er borte. Han var sprek og glad til siste stund, men de siste dagene merket mamma at han trakk seg litt unna henne og ville bl.a. ikke lenger sove på soverommet hennes om natta, noe han alltid har pleid å gjøre. Vi valgte å la ham få slippe før smertene tok overhånd. Det gikk uansett bare en vei, så det var bare snakk om uker, og da kunne vi ha risikert at han fikk veldig vondt på slutten. Vi ville heller minnes en sprek og glad hund. Selv om Mascot var mammas hund, var jeg like knyttet til ham som om han var min egen. Mascot var ofte på besøk hos meg og han var et fullverdig medlem av flokken. Jeg har mange gode minner fra utallige turer med ham.

Mascot koser seg på tur, 9,5 år gammel. Det er slik jeg vil huske ham.


Mascot vil aldri bli glemt. Hvil i fred, lille venn.

søndag 6. november 2011

Opprykk til klasse II

Hurra! Fineste lille Rikke har virkelig imponert meg i dag. Ikke bare fikk vi opprykk, men hun oppførte seg som om hun har gjort dette mange ganger før.

  Fineste lille Rikke med et klassisk Rikke-uttrykk – snusleppe og litt mysende øyne. Hun «smiler» forresten når hun er veldig glad for å se meg igjen, og da er hun litt ekstra søt. Burde prøve å få tatt bilde av det en dag, men vet ikke om jeg får til det.   

Stevnet var i ridehuset på Alna, og kortere vei til et stevne får man vel nesten ikke. 7 minutter i bil er deilig når man må stå tidlig opp! I går var vi publikum og heiet på treningskompiser, deriblant Tippi, Rikkes mamma (og Spiffs kullsøster). Hun fikk en 3. premie i eliteklassen – hurra for det! Rikke var helt super å ha med seg, til tross for at hun i et ubevoktet øyeblikk klarte å snike til seg en pølsebit fra en matskål. Det skulle være belønning til en hund som var i ringen. Ups! Sånn går det når man sitter og snakker og ikke helt følger med på hva hunden gjør og heller ikke er klar over at det står en matskål med godbiter i, rett ved siden av. Så da måtte jeg gå i sekken til denne damen og legge en ny pølsebit i matskålen, og følte meg som en innbruddstyv. Men det var godt jeg gjorde det, for hunden ble sendt rett ut til matskålen da den var ferdig i ringen, så det hadde jo vært litt kjedelig om skålen var tom. Rikke er på slanker'n og synes nok hun får litt lite mat av meg. Etter stevnet tok jeg med meg mine fire + Mascot til mamma og gikk en times tur i skogen i skumringen. Når man har så mange hunder som jeg har, spiller liksom en hund til eller fra ikke så stor rolle. ;)

I dag var det altså vår tur. Med startnummer 0092 og ikke noe info utover det, ante jeg jo ikke hvilket nr. jeg skulle gå som og ble vel ikke akkurat overrasket da jeg så at jeg var startnummer 1. Føler liksom at jeg ofte får det startnummeret, og jeg ønsker egentlig alt annet enn å være første startende. Jeg liker alltid å se en ekvipasje eller to gå først, og samtidig blir jeg litt stresset av kun å få to minutters oppvarming etter fellesdekken. Men det gikk altså veldig bra. Det var 18 som startet i dag, og Rikke ble like godt nr. 2 med 184,5 poeng (av 200 mulige og man får opprykk med 160 poeng, som er 8 i snittkarakter). Hun var sååå fin å gå med! Herlige hunden min. :x Vi fikk et par misser, men hadde 8 som dårligste karakter, så det var rett og slett fantastisk å kunne gå ut av ringen og være 100 % sikker på opprykk. Med tanke på at jeg hadde ca. 10 treninger med Rikke i vår og gikk ett stevne med henne i juni, og at hun siden da overhodet ikke er trent før jeg fikk henne for 2 uker og 2 dager siden, må jeg bare si at jeg er strålende fornøyd med henne. Jo da, perfeksjonisten Kirsti irriterer seg over at hun fremdeles har en dårlig lineføring/fri ved fot og at hun ikke fikk 10 på resten av øvelsene (for det er hun god nok til), men hun kunne jo ha gjort større feil som hadde ført til 0 og ikke ikke bare et par poeng i trekk. Og det viktigste er at Rikke viser så stor glede ved å gå, at hun er så konsentrert, at hun viser at hun fungerer så fint i slike settinger og at hun er rolig når vi sitter og venter. Nå blir jeg snart en sånn ekkel hundeeier som bare skryter over hvor fantastisk hund man har, men hun ER fantastisk, altså. ;)

Det var mange forskjellige raser i dag, noe som alltid er gøy, til og med en irsk ulvehund! Det er første gangen jeg ser en i en LP-konkurranse. Han var en herlig fyr og han ble veldig sjarmert av Rikke. Rikke syntes også han var en fin fyr, så jeg får håpe hun synes Albert er stor nok når den tid kommer. ;) Denne ulvehunden var nemlig 92 cm høy og veide ca. 80 kg. Rikke så ut som en liten mygg ved siden av ham.

Her er karakterene våre, med mine kommentarer i parentes:

  1. Tannvisning: 10 
  2. Fellesdekk: 10 
  3. Lineføring: 8,5 (Rikke gikk litt langt fra meg, så jeg kompenserte med å gå litt inntil/etter henne. Når man er vant til hunder som klenger litt, er det veldig uvant å gå med en hund som går for langt vekk fra meg.)
  4. Dekk fra holdt: 10
  5. Innkalling: 8,5 (Den nye avslutningen på innkallingen er ikke godt nok befestet ennå, så hun tok den gamle varianten med direkte innsitt, og ble derfor treg inn på plass og måtte ha en ekstra kommando for å sette seg.)
  6. Stå under marsj: 8 (Nydelig moment, men da jeg gikk forbi henne, snudde hun seg etter meg og satte seg. Og dette som hun har vært så god på på trening! Resten supert.)
  7. Hopp over hinder: 9 (Her er jeg faktisk usikker på hva vi ble trukket for.)
  8. Avstandskommandering: 9 (Her tror jeg kanskje hun ble trukket for at hun kunne ha vært litt kjappere, men er litt usikker, for jeg fikk ikke med meg hva som ble sagt.)
  9. Helhet: 10
Frem til neste stevne der det er en liten mulighet for plassering, må vi trene på at hun skal holde rosetter i munnen. Nå ville hun bare leke med den, og det kan vi jo ikke ha noe av. 
Planene fremover er å fortsette med litt LP-trening, men jeg tviler på at det blir noen start i klasse II før etter at hun har hatt valper. Jeg har også planer om å få tatt kvalifiseringsprøven før jul og komme i gang med jakttrening ganske snart. Neste helg er det utstilling som står på planen, så da håper jeg dommeren ser at hun er en vakker liten frøken. :)

Etter stevnet fikk vi lunsj og middag hos min kjære mor. Da moren min gikk ned i kjelleren (og de nysgjerrige flattene selvfølgelig fulgte etter henne mens pudlene ble stående igjen oppe), og etterpå ba meg om å rope på Spiff, kom han jaggu med et spann med vaniljeis til meg. Det er hunden sin, det!

fredag 4. november 2011

2 uker med Rikke

Lille Rikke. 
I dag har Rikke vært her i to uker, og det går fremdeles helt strålende. Hun føles ikke helt «min» riktig ennå, men det kommer vel etter hvert. Jeg storkoser meg med å trene henne, og det er ikke lenge før hun er like gal som gutta. ;) Jeg skal imidlertid være flink til å bevare roen hennes, men akkurat i LP-treningen liker jeg jo litt galskap. Hun er ikke på Spiff-nivå ennå, men jammen har hun fått opp intensiteten på disse to ukene! Hun synes helt tydelig det er kjempegøy med trening. Momentene til klasse I begynner å bli veldig bra, så det største problemet er egentlig at hun har en tendens til å ville legge seg ned fra sittende (hun har nok fått mest belønning for å ligge) og lineføring/fri ved foten. Her går hun litt for langt fra meg, så det må nok mye pirking til før jeg blir fornøyd. Det er jo som kjent mye lettere å lære hunden noe helt nytt enn å fikse på en «feil», så jeg har derfor byttet innsitt på innkallingen. Hun hadde direkte innsitt, men brukte lang tid på å sette seg på plass – hun tok på en måte en fordelsvending inn på plass (for dere som har drevet med hest). Så nå har hun lært seg å gå rundt meg i stedet, og det føles veldig bra. Hun er flink til å beholde farten og setter seg så å si helt rett hver gang.

Rikke hadde også lagt til seg en annen uvane – hun slapp nemlig ball/dummy 3–4 meter ifra meg hver eneste gang. Et par økter der hun lærte at hun måtte legge ballen i hånda mi for å få godbit, og problemet var løst. Nå har jeg belønnet med ball på trening, også med mange andre hunder rundt, og hun har levert i hånd hver gang. I sta testet jeg for første gang med en dummy også, og det var samme sak der. Så da er det vel bare å få tatt kvalifiseringsprøven snart. :) Jeg starter med jakttreningen i løpet av de nærmeste ukene, så det blir spennende. Jeg har vel bestemt meg for at Spiff ikke skal gå flere jaktprøver, med unntak av working tester, så da er det jo gøy å ha en hund å trene jakt med frem til jeg får meg valp igjen. Det er med litt blandede følelser jeg har kommet til den konklusjonen med Spiff, for jeg tror jo egentlig han kunne ha kommet mye lengre, men sånn blir det noen ganger. Han skal nok få trene litt for moro skyld, men det blir i hovedsak lydighet han skal få bryne seg på, og han elsker jo det også. Spiff elsker egentlig det meste, når jeg tenker etter.

Rikke er fremdeles for tykk, men det går riktig vei, selv om jeg synes det går veldig tregt. Hun har vært med på mange turer der hun har løpt mye disse to ukene, så jeg vil tro at noe av vektreduksjonen blir erstattet av litt ekstra vekt i form av muskler. Jeg håper i hvert fall det!

Rikke er en liten tispe og skal veie ca. 24,5–25 kg – da hun veide det, var hun i hvert fall slank og fin. Her er et bilde jeg tok en av de første dagene hun var her. Casir er i perfekt hold her – slank, men ikke mager. Lille Rikke er altså bredere over ryggen enn han er. Rikke har gått ned i underkant av en kg siden hun kom hit, så det er fremdeles et stykke igjen. Det skal sies at hun er mye feitere enn hun ser ut – men når man kjenner på henne, er man ikke lenger i tvil.

Og hvordan er så livet med fire hunder i hus, lurer du kanskje på? Vel, når sant skal sies, er det ikke så stor forskjell. Rikke måtte justeres litt i forhold til å gå i bånd, for selv om hun ikke trakk, gikk hun litt foran meg, men nå har hun lært seg å gå på linje med resten. Ikke det at det blir så mye båndgåing, for de går jo for det meste løs, men på tisserundene og i starten av hver tur eller når vi møter noen, blir det jo det. Fløyteinnkallingen har jeg ikke startet med riktig ennå, men hun kommer stort sett når hun ser at de andre reagerer på den, og hvis hun ikke gjør det, kommer hun på navnet sitt. Jeg tok en liten økt med henne i går der jeg tok med henne alene og trente på «kom», og det ble stor fremgang på bare noen repetisjoner. Skal trene inn fløyte snart også, men jeg har prioritert LP-treningen disse ukene. Og ettersom det hender at jeg ikke finner fløyta mi, er det viktig at hun lærer seg «kom» like godt som resten. Hun begynner å bli flink til å sitte og vente på kommando både når vi skal ut på tur eller ut/inn i bilen. I starten la hun seg ned eller reiste seg opp med en gang, så hun trenger mye trening på å holde den kommandoen hun har fått. Veldig deilig nå som hun har kommet inn i de daglige rutinene. Nå gjenstår det bare å lære henne at det ikke funker å dytte snuten på meg når hun vil ha kos (hun gjør det ikke så ofte, men jeg er veldig lite glad i hunder som kommer og maser om kos), så det blir en del ignorering om dagen. Det er allerede blitt bedre, og hun får selvfølgelig kos når jeg kaller henne til meg.

Mens Cisco for lengst er pensjonert fra konkurranser, har jeg vel også kommet frem til at også Casir er pensjonert. Det er også med blandede følelser, men det føles mest greit. Casir synes at jeg blir ekkel når jeg blir nervøs, og det er jo ikke noen vits i å gå med en hund som ikke trives i ringen. Det er litt surt at vi aldri klarte å få opprykket til elite når vi har vært sååå nære flere ganger (dumme, dumme fellesdekken), men for Casirs del er jo treninger uansett MYE morsommere enn konkurranser, så det er vel egentlig bare jeg som synes det er dumt. Selv om de er pensjonister, får de selvfølgelig treninger og de sprer glede hver eneste dag. Jeg er veldig fornøyd med hele flokken min. De er verdens søteste og morsomste på hver sin måte, så jeg ville ikke vært foruten noen av dem. Det er bare tre måneder til Casir er 9 år gammel, men jeg merker overhodet ingen aldringstegn på ham ennå rent fysisk. Ikke mentalt heller, kan jeg vel si. Det må i så fall være at han det siste året ikke er så tålmodig med valper lenger, så han får kun møte redde/usikre valper i entall, for med dem er han fremdeles super. Og så har han noen få grå hår på haka. Og forrige uke trakk han to knekte tenner, men det har vel egentlig mest med uforsiktighet og ikke alderdom å gjøre. Håper han holder seg ung i mange år til!

Casir har vakre øyne i mine øyne. :)
På tur går det også i hundre, men det er ingen som overgår Spiff. Tror han løper 10 ganger så langt som de andre i løpet av en tur. Men ikke bare det – han eier jo ikke hemninger! Han er den galeste hunden jeg noen gang har hatt og sannsynligvis får jeg aldri noen som er like gal som ham igjen. Det er kanskje like greit, men jeg klarer vel ikke helt å skjule at jeg faktisk digger den galskapen. Det blir aldri en kjedelig trening eller tur med ham! I går gikk vi en tur gjennom et hestebeite. Jeg gikk først ut gjennom feil port, så da jeg snudde for å gå tilbake, gikk Cisco, Casir og Rikke etter meg. Men Spiff – han syntes det var mye bedre å hoppe over gjerdet, selv om åpningen var 5 meter ved siden av.

Her er Spiff ved siden av gjerdet han hoppet over (mobilbilde).  
Når jeg en vakker dag får kjøpt meg hus, tror jeg kanskje jeg blir nødt til å lage et ganske høyt gjerde for å være sikker på at han holder seg innenfor … Det er jammen underholdende å ha en hund som Spiff, men jeg skal innrømme at jeg får hjertet i halsen ganske ofte. Også da han hoppet over gjerdet, for jeg trodde et øyeblikk at han kom til å hekte et av bena og skade seg skikkelig.

Helt til slutt kommer et par bilder fra en tidlig morgen.