mandag 8. oktober 2012

Sov godt, verdens aller beste Cisco

På fredag måtte jeg ta den tunge turen til veterinæren med Cisco. Han ble nesten 13,5 år gammel. Han har gradvis blitt svakere og svakere, og de siste ukene begynte han også å miste kontrollen over hvor han satte ned bena. Humøret var fremdeles på topp, og det er slik jeg vil minnes ham – den søte, morsomme, ivrige, glade, småfrekke, vakre hunden min som har gitt meg så mye glede gjennom over 13 år. Det er så uvirkelig at han ikke lenger er her, og det er så ufattelig vondt. Tårene stopper ikke å trille og akkurat nå klarer jeg ikke å glede meg over noe – jeg vil bare ha tilbake puddelpelsen min med alle de spesielle faktene. Jeg savner at han kommer og borer hodet inn mot halsen min om morgenen for å få kos og blir liggende oppå meg frem til vi står opp. Jeg savner at han blir med meg på badet hver morgen. Jeg savner at han bjeffer av forventning når han skjønner at det er tur på gang – en atferd jeg egentlig jobbet bort, men som dukket opp igjen da han ble eldre og jeg ikke lenger var like konsekvent, og som jeg valgte å la ham fortsette med ettersom han var så søt. Jeg savner at han nesten spiser opp nesen min når han hilser på meg etter at jeg har vært borte fra ham. Jeg savner at han bjeffer til flattene når han er lei av å bli slikket på i en evighet. Jeg savner å se ham rulle rundt på ryggen og lage morsomme lyder. Jeg savner å se ham utføre de kule triksene han kunne; high five, «pang!», rull rundt, give me ten, fange godbit han kaster opp selv fra nesa, og slalåm. Jeg savner å være sammen med ham. Jeg savner turene med ham. Jeg savner lukten av ham, følelsen av pelsen under fingrene mine, vekten av ham når han ligger på fanget mitt og de vakre øynene hans som tittet så rett inn i mine. Jeg savner å dele brødskiva mi med ham. Jeg er takknemlig for at han fikk noen fine dager i det nye huset vårt. Gulvene her var bedre for ham å gå på, og ikke minst fikk han kost seg i hagen. Jeg er takknemlig for alle årene jeg fikk med ham, men skulle så gjerne hatt ham her for alltid.

Dette bildet ble tatt siste gangen han var ute i hagen, samme dag som han ble avlivet. 


Jeg savner min beste venn og gledesspreder. Jeg håper du løper rundt sammen med pappa, Tim og Mascot og jager fugler og rapper mat hele dagen lang. Sov godt, verdens aller beste Cisco. Jeg savner deg mer enn ord kan beskrive og skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare å fortsette uten deg.

Dette bildet ble tatt for noen uker siden, siste gangen han var på hytta. 

Cisco 26.04.1999 – 5.10.2012


torsdag 30. august 2012

Ventetid

Et glimt fra i sommer. Det var ganske heftig vind og sjø en dag da vi var på Sørlandet. Rikke står egentlig tørt på land, men så kom det plutselig noen bølger som ga henne en real dusj! Selv Spiff holdt seg på land her – og det var jammen bra, ellers tror jeg han hadde fått problemer med å komme seg opp igjen. 
Det blir mye venting om dagen. Jeg venter på at det skal bli 1. oktober slik at jeg endelig kan flytte ut av blokkleiligheten i 3. etasje. Og jeg venter på at Rikke skal få løpetid, for ja – ifølge gutta lukter hun godt nå og har gjort det i noen uker. Ved forrige løpetid begynte de å bli gira på henne 2–3 måneder før løpetiden kom, så hvis det stemmer denne gangen, kan det tenkes at løpetiden kommer i oktober/november. Det er kun en uke hun absolutt ikke må få løpetid, og det nest siste uken i september. Da vil danmarksturen krasje med flyttingen, og det vil jo bli ganske problematisk, men jeg er innstilt på at jeg uansett skal få det til på noe vis, for nå utsetter jeg ikke paringen flere ganger!

Rikke bor for tiden hos mamma. Det er litt strevsomt for en stakkars puddelgutt når Rikke lukter så godt, så Cisco har det bedre uten å måtte kjenne lukten av henne hele tiden. Han ble 13 år og 4 måneder gammel på søndag – fremdeles veldig glad og ivrig, men nå begynner han å slite enda litt mer med styrken i bakparten enn han har gjort det siste året. Han klarer som regel fint å hoppe opp i sofaen og inn i bilen, men han har problemer på glatte gulv. Dersom han stresser når han skal reise seg etter å ha ligget, sklir gjerne bena ut til hver side og da må jeg hjelpe ham opp … Det er ganske grusomt å se ham slik, så det bør ikke skje så mange flere ganger, for å si det sånn. Mitt høyeste ønske er at jeg kan ha ham her lenge ennå og at han kan få avslutte livet småløpende rundt i den store hagen som venter på oss. Det er ikke viljen det står på, men jeg ser nå at en halvtimes tur pr. dag holder mer enn nok. Går jeg noe særlig lenger enn det, blir han veldig stiv og støl. Han trives veldig godt hjemme hos mamma der han kan tusle rundt i hagen hennes, så jeg tror han vil elske å bo på Enga.

Til slutt kommer noen flere bilder fra i sommer, litt hulter til bulter. Det ble plutselig en uventet tur til Romsdal på tampen av sørlandsferien, og da var det jo flaks at været virkelig var på vår side. Jeg har ikke vært der siden 1996, men det frister absolutt å dra tilbake. Norge har virkelig mye flott natur å by på!


Det var bare Casir og Spiff som fikk være med på fjelltur til Litjefjellet. Her med litt av Vengetindene i bakgrunnen. 

Casir og Spiff. Utsikt mot Åndalsnes der mamma er fra. 

Cisco og Casir på toppen av Geiteberget med utsikt mot Torungene. Her kan jeg sitte i evigheter og bare nyte havutsikten – nesten 180 grader av den, faktisk. 

Rikke begynner å bli ganske trygg i vann nå, men synes fremdeles det kan være vanskelig å komme seg uti.

Cisco fikk bare være med på en bitte liten tur til utsiktspunktet ved Trollstigen, men her kjenner han i hvert fall på fjellufta! Vet ikke hva toppene bak heter. 

Liten bildekollasj fra i sommer. 

Caselle fikk også sin egen bildekollasj. Hun har sittet noen mil i bil i sommer, men det tar hun heldigvis med stor ro. 

Spiff storkoser seg når han kan bade så mye han vil og hopper stadig vekk uti uten at jeg har påvirket ham på noen som helst måte. Ganske underholdende, i grunn!




onsdag 18. juli 2012

Pus i/og hus

Da jeg startet bloggåret 2012, skrev at jeg at det kommer til å skje mange endringer i år. Den aller største endringen, som fremdeles føles helt uvirkelig, er at jeg i juni endelig fant meg hus etter flere års leting. Jeg begynte å bli mentalt forberedt på at jeg måtte veeeldig langt ut på landet eller kjøpe meg et hus som ikke var helt det jeg hadde sett for meg i forhold til beliggenhet og standard, da Huset med stor h dukket opp. Jeg hadde hjerteklapp fra jeg kjørte bort til huset to dager før visning for å se om det kunne være noe for meg, for allerede da visste jeg at det var dette jeg ville ha. For å gjøre en lang historie litt kortere: etter to visninger og en altfor nervepirrende budrunde, ble drømmehuset mitt!

Huset ligger helt på grensen mellom Aurskog og Sørum (postadresse Blaker, men ca. 50-100 meter inn i Aurskog), så det ligger mye nærmere Lørenskog enn hva jeg trodde jeg skulle finne. Huset er gammelt, men godt vedlikeholdt og utrolig koselig. Det ble bygget i 1907, er rødt med hvitrutete vinduer og det står egentlig Kirsti skrevet over hele huset – både utvendig og innvendig. Faktisk kan jeg i prinsippet flytte rett inn, men jeg kommer nok til å male litt allikevel og kanskje legge nytt gulv i den ene stua.

Huset sett fra baksiden (mobilbilde). Her er det inngang til en av stuene og vinduene man ser, tilhører kjøkkenet. 
Tomta er på 2 mål og alt er inngjerdet med høyt gjerde og port, slik at jeg kan slippe hundene rett ut. I tillegg er det egen hundegård med inngang til egen gang i forbindelse med badet, noe som blir utrolig praktisk når hundene kommer møkkete hjem fra tur eller bare skal luftes kjapt i hundegården når det f.eks. bøtter ned ute. I første etasje er det, i tillegg til gangen og badet jeg allerede har nevnt, tre stuer, kjøkken, trapperom og entré (hovedinngangen). Den ene stua man må gjennom for å komme til gang/bad, skal bli et slags hunderom, slik at jeg kan stenge av der når hundene er våte, og jeg kan også bruke det som valperom når den tid kommer. Den stua har også tilknytning til kjøkken og trapperom. Man kan gå gjennom alle stuene, trapperommet og kjøkkenet. I andre etasje er det to forholdsvis store soverom, trapperom og kott, så det er helt perfekt for hundene og meg. Det ene soverommet skal bli kontor/gjesterom.

Hundegården til høyre. Tilbygget er det som er bad og hundegangen.
Ikke bare er selve huset og tomta perfekt for meg, men også beliggenheten. Som nevnt er det ikke langt dit, men samtidig er det veldig usjenert og landlig. Fra hovedveien er det ca. 3 km på grusvei, og det er kun to gårder og ett hus innenfor mitt hus og ingen gjennomgangstrafikk. Grusveien går langt innover, så jeg kan faktisk sykle med hundene hjemmefra og bare treffe på grus. Det ligger noen vann ca. 3 km forbi huset, og der skal det visstnok være fint å bade. Det er mange jorder innover, så hvis jeg er heldig med naboene, bør det være muligheter for å trene hund på høsten. Tomta grenser til ett jorde jeg også håper jeg kan få lov til å trene på. Og så er det selvsagt masse skog. Tidligere eier fortalte at man kan gå mange mil på skogsbilveier, og om vinteren blir det kjørt opp skiløyper nesten helt ned til huset – man må bare tråkke opp et lite stykke selv. Derfra kan man gå helt til Heia i Fetsund (der Rosette, min tidligere hest, står). Lykke!

Jordet som tomta grenser til og litt av nabogården. 
Kanskje ikke så rart at jeg håper det går fort til 1. oktober og overtakelse av huset?

Fordi jeg skal bo på landet, må jeg selvfølgelig ha katt – jeg vil jo ikke ha mus i huset. Og selv om jeg ikke har vært voldsomt opptatt av katter etter at jeg ble voksen, har jeg alltid vært glad i dyr og har jo likt flere av kattene jeg har møtt – bare ikke de ustabile som går fra å kose til å bite på brøkdelen av et sekund. Jeg har for moro skyld tittet på finn.no i lang tid, bare for å se om det er noen søte kattunger der. Jeg har sikkert sett på tusen kattunger, og selvsagt er det jo noen søte som har dukket opp innimellom. Men så en dag, bare noen dager før jeg skulle på ferie til Italia, så jeg bildet av en fantastisk nydelig kattunge jeg falt helt for. Leveringsklar 14. juli, altså dagen etter at jeg skulle komme hjem fra ferie. Men jeg skulle jo liksom ikke ha katt før i oktober, så jeg prøvde å glemme den. Det var lettere sagt enn gjort, så etter å ha tittet på annonsen sikkert 50 ganger, måtte jeg bare sende en mail. Det var noen andre som skulle komme og se på den, men selgeren skulle si ifra dersom de ikke ville ha den. Da jeg var i Italia fikk jeg sms om at de som skulle se på katten, aldri kom, så om jeg fremdeles var interessert, var katten min. Det var jeg selvsagt, så 14. juli hentet jeg hjem lille Caselle – oppkalt etter et bitte lite sted like ved der jeg bodde i Italia. Jeg betalte 500 kroner for henne og det er hun jammen verdt! Jeg synes for øvrig det er en fin ting at man ikke bare gir bort dyr til fremmede. Det finnes dem som fôrer reptilene sine med kattunger …

Verdens vakreste pus – sånn heeelt objektivt. 
Etter fire dager med katt i huset, må jeg si at det er enda koseligere enn jeg hadde trodd. Caselle er ikke bare den vakreste pusen jeg vet om, men det virker som om hun er en katt jeg kommer til å like. Hun maler og maler og setter tydelig pris på selskap. Hun mjauer alltid når jeg setter henne inn på rommet og lukker døra, stakkars, og også hvis hun synes hun har vært lenge alene. Hun er kosete, men liker ikke å bli holdt, så det jobber vi med. Det går stadig fremover. Fra å prøve å strekke seg så langt vekk fra meg som mulig, finner hun seg i å bli holdt helt inntil meg og klarer å slappe av litt, og hun begynner også å bli vant til at jeg nusser på henne på hodet. Det er et must – alle mine dyr må bli vant til det. ;) Det virker nesten som om hun begynner å like det også. I starten sluttet hun å male idet jeg løftet henne opp, men nå kan hun male ganske lenge etter at jeg har løftet henne. Hun får aldri komme ned når hun spenner seg i kroppen, kun når hun er avslappet. Hun begynner også bli vant til at jeg peller henne i øyekroken (må jo fjerne øyerusk), og jeg har også begynt å åpne munnen hennes, titte i ørene osv. Jeg lar henne aldri få leke med mine hender, for jeg orker ikke å ha en katt som plutselig klorer eller biter på fingrene (orker ikke hunder som gjør det, heller). Mine hender skal kun forbindes med kos, stell (også en form for kos) eller mat, er tanken. Hun er livredd for støvsugeren og flyktet i panikk da hun hørte den, så der har vi en liten jobb å gjøre. Nå har hun også hoppet opp i fanget mitt noen ganger, men foreløpig vil hun helst ikke ligge der. Hun kan gjerne ligge inntil meg, men helst ikke oppå meg, så det jobber jeg også litt med. Jeg vil jo gjerne at hun skal like å ligge litt i fanget innimellom. Tanken er også at hun ikke skal få lov til å gå på kjøkkenbenken og bord, så får vi se om jeg lykkes med det. Jeg er jo ganske opptatt av hygiene, spesielt rundt matlaging, så det hadde virkelig vært fint om jeg klarer å få til det, altså.

Caselle-pusen. 
I forhold til hundene kommer det til å gå greit med Caselle og flattene, føler jeg meg ganske overbevist om. Rikke har bodd med katter tidligere, så hun er rolig og bare litt interessert. Casir er rolig, men jeg tør ikke stole helt på ham ennå, for jeg ser at han blir mer interessert så fort Caselle hopper ned på gulvet. Og med tanke på han ELSKER å apportere kaniner, ser jeg for meg at han fort kunne ha forsøkt å apportere Caselle. Casir har imidlertid aldri hatt høy jaktlyst, så selv om han skulle finne på å løpe etter en katt ute, bråsnur han på innkalling uten at jeg trenger å heve stemmen, så jeg vet at han er lett å stoppe hvis han skulle finne på å jage henne.

Spiff er voldsom i alt han gjør, så Caselle freser fort mot ham, men det virker som om han bare er nysgjerrig og ikke jakter på henne. Det gjør derimot Cisco – for ham er Caselle kun et bytte han lurer på hvordan han skal få tak i, så de holdes helt adskilt. Jeg lot alle hundene snuse på Caselles rygg mens jeg holde henne, den dagen jeg hentet henne, og mens de andre tre snuste forsiktig, prøvde Cisco å bite til med en gang. Jeg var forberedt, så han traff bare min hånd, men jammen kjente jeg det godt! Foreløpig har jeg Caselle på eget rom, og så tar jeg henne ut mens jeg stenger Cisco og en eller flere av de andre, vekk. Jeg gleder meg til vi er ferdig med tilvenningen og hun kan gå løs hele tiden. Men jeg tror det er heller tvilsomt om jeg noen gang kan ha henne sammen med Cisco med tanke på hvor heftig jaktlyst han har og med tanke på at han tross alt er over 13 år gammel. Selv om Caselle er oppvokst med hund, er nok overgangen fra én cocker spaniel til fire store hunder, ganske stor. Hun synes det er greit så lenge de er i ro og kan leke en meter ifra dem, men med en gang de lager litt lyd i form av snorking/rulling/kløing osv., sitter hun storøyd og flatøret og ser på dem, klar til å løpe vekk ved den minste bevegelse mot henne. Hun har heldigvis ikke slått mot hundene ennå, bare frest eller knurret litt. Casir og Spiff har snust kanskje 20 cm fra hennes snute, mens Rikke og Caselle har vært snute mot snute et par ganger. Det er tydelig at Caselle allerede skiller på dem. Jeg gleder meg også til hun kan begynne å være ute når vi får flyttet, for jeg tror ikke Caselle passer til å være innekatt særlig lenge. Jeg kan trygt si at hennes jaktinstinkt er intakt, så jeg håper hun skjønner at det er mus, og ikke de fine småfuglene, eller bare fluer, hun etter hvert skal fange. OG drepe før hun eventuelt tar dem med til meg, om jeg kan be om det.

Caselle har allerede funnet ut at det er fint å ligge i vinduskarmen. Hun er også flink til å fange fluer, for ikke å snakke om hvor flink hun er til å fange den snoren som henger ned fra persiennene!

torsdag 14. juni 2012

BK-debut for Rikke

I helgen var vi i Agder. Rikke skulle debutere på jaktprøve. Jeg hadde egentlig tenkt å droppe det, men ettersom jeg allikevel måtte nedover på hytta og gjerne ville heie på slekta (Rikkes to halvsøstre, Spiffs sønn og en fetter av dem igjen) og treningskompiser, møtte jeg opp på prøven. Fremdeles var jeg usikker på om jeg skulle starte, for det har vært litt hektisk den siste tiden og jeg hadde derfor ikke fått trent på alt jeg hadde tenkt på trene på. Etter å ha sett noen hunder gå, valgte jeg til slutt å starte. Prøven så både grei og vanskelig ut. Oppgavene så overkommelige ut, men allikevel var det mange hunder som sleit både med særlig den ene markeringen og feltet.

Prøveopplegget startet nede ved et vann. Det ble kastet og skutt en dummy på land. Deretter bevegde kaster og skytter seg slik at man måtte snu seg 180 grader. Så gikk det en markering på vann. Denne skulle inn. Deretter gikk det en markering på land i ganske høyt gress og de måtte også krysse et dike, så gikk det en markering i vannkanten til høyre for den som landet på land, før man snudde seg og skulle hente minnesmarkeringen – altså den først kastede dummyen. Deretter koblet man hunden og gikk over til et nytt område der det var feltsøk. Det var to dommere som hadde med seg hver sin ekvipasje rundt, så derfor ble dette som to poster. På feltsøket gikk det to skudd før man skulle sende hunden, og jeg tror det var 4 eller 5 dummyer som lå ute.

Både Rikkes halvsøstre og Spiffs sønn gjorde veldig mye bra, og fikk 2. premier med bare litt småtteri som gjorde at det ikke holdt til 1. premie. Veldig bra å se på! En morsom faktaopplysning: To av Spiffs kullsøstre, Ella og Tippi (Rikkes mamma), samt Spiff har gått i avl, og alle disse tre har 2-3 kull etter seg. På denne prøven deltok en sønn av Spiff, tre av Tippis døtre (fra begge kullene hennes) og en av Ellas sønner, som for øvrig fikk en 3. premie.

Rikkes debut ble en kort affære. Hun virket veldig på hugget da jeg varmet henne opp, og hun satt rolig, men veldig fokusert da første skuddet gikk. Hun snudde seg fint etter meg, og satt rolig da vannmarkeringen kom. Hun løp ivrig ut da jeg sendte henne, men strevde fælt med å komme seg i vannet. Det er jo bare noen uker siden hun ikke turte å svømme. Hun har hatt en voldsom progresjon på trening, ellers hadde jeg ikke startet henne, men jeg rakk aldri å trene utgang fra bevegelig myrkant med vannliljeblader som måtte forseres. I frustrasjon over at hun ikke kom seg uti, tok hun med et vannliljeblad opp, deretter prøvde jeg å sende henne et par ganger til. Det var tydelig at hun gjerne ville, men ikke fikk det til helt. Så kom hun seg endelig uti, men da var det mye plasking og bare litt svømming utover, før hun tok med seg et nytt vannliljeblad og det var takk for i dag for oss. Dommeren var ikke videre imponert.
Et gammelt bilde av Rikke. 
Vi skulle få lov til å avslutte med en markering på land. Rikke syntes diket var litt vanskelig å forsere (det hun hoppet galant over da vi gikk inn på standplass), så hun nølte litt før hun bestemte seg for å hente den på vann i stedet. Hun gikk uti vannet, svømte ut og hentet dummyen, litt plasking på vei ut, men vakkert hjem. Dommeren kommenterte tørt at det ikke var noe i veien med minnet hennes, i hvert fall. Da hun kom opp på land der hvor skytter og kaster sto, fløytet jeg på henne for sikkerhets skyld, og hun løp rett inn til meg og avleverte nydelig før hun ristet seg. Så selv om det ble en 0 på oss, fikk Rikke med seg en fin erfaring videre. Hun vet jo ikke at hun gikk glipp av en god del apporter, og bare det at hun på egenhånd klarte å mestre noe hun synes var veldig vanskelig, er en egenskap jeg setter stor pris på.

Bare vent – vi kommer sterkere tilbake!

søndag 3. juni 2012

Flatmesterskapet 2012

Forrige helg var endelig pinsen her igjen. Pinsen har for 9. gang på rad være ensbetydende med Flatmesterskapet for min del, noe som helt klart er et av årets høydepunkt. Utstilling er ikke det morsomste jeg vet i verden, og langt fra det viktigste, men akkurat under dette arrangementet skal det mye til for at jeg ikke stiller. Det er jo slik at flatmesteren kåres ut fra sammenlagt poengsum fra utstillingen og working testen, så hvis man bare stiller på en av delene, er man ikke med i konkurransen. I år var vi i Sarpsborg og hadde et helt fantastisk vær hele helgen med strålende sol og godt over 20 grader. Vi hadde leid oss inn på Utne camping sammen med to gode venner og fire andre hunder. Virkelig en helt super helg! Cisco fikk heldigvis være hos moren min, så det var bare flattene som var med.

I år skulle Rikke for første gang delta. I fjor bodde hun jo ikke hos meg, og da hadde jeg henne bare med for utstillingens del, noe jeg kunne ha spart meg for da dommeren syntes hun var for liten. Etter dette har hun vært stilt på en utstilling til der hun fikk excellent, og det var også det som var mitt mål denne gangen. Spiff skulle stilles på utstilling for 8. gang totalt, og med tanke på at han er 7 år gammel, kan vi ikke akkurat skryte på oss å være veldig bevandret i utstillingsringen. Dommeren for utstillingen er oppdretter av Casirs morfar, og sist gang han var i Norge, på Flatmesterskapet i 2006, stilte jeg Casir og Tippi, Rikkes mamma, for ham. Det skulle bli en fin dag for meg, for da fikk Casir CK og ble 5. beste hannhund. I tillegg ble Tippi BIR junior med CK.

Dommeren delte ut både blått og gult, så jeg må innrømme at jeg var veldig nervøs da jeg gikk inn med Spiff – man vil jo så gjerne ha med seg gode resultater fra utstillingen til søndagens working test! I tillegg har Spiff  fått 1. premie eller excellent de gangene han er stilt, så jeg hadde heller ikke lyst til å bryte den rekken. ;) Spiff syntes dommeren var kjempekul, så da dommeren skulle kjenne på Spiff, kastet Spiff seg rundt og lente seg inntil dommeren for å få kos. Det er utstillingshunden sin, det! Da dommeren spurte hvor gammel Spiff er og fikk vite at han er 7 år, lo han og sa at det er sånn de skal være. Dommeren syntes Spiff hadde et herlig uttrykk, «det simpelthen stråler av ham», og hadde også mye annet positivt å si, det så ble excellent på Spiff i bruksklassen. Det ble dessverre ikke noen CK denne gangen, men Spiff ble nr. 4 i klassen, og det var et bra resultat denne dagen.
Spiff håper på kos av dommeren. Foto: Kathrine Gunstad.
Spiff i forferdelig pels pga. røyting og dessuten er han kjempevanskelig å stille, så her står han litt understilt, men det er allikevel et av de beste bildene jeg har av ham oppstilt. Foto: Kathrine Gunstad. 

Så var det Rikkes tur. Jeg var så spent på henne, for selv synes jeg hun har kommet seg veldig den siste tiden og faktisk blitt ganske så pen. Det skulle vise seg at akkurat denne dommeren er enig med meg, for han ga henne excellent og plasserte henne som nr. 1 i åpen klasse tispe med CK! Gleden var stor både fra meg, gode venner rundt ringen (inkludert Rikkes oppdrettter Annette) og ikke minst fra oppdretteren til Rikkes pappa, som også var der. Så glade ble vi at jeg glemte at jeg skulle inn med Laika til Liv, som har samme pappa som Rikke. Da jeg skjønte at det var jeg som ble ropt opp, fikk jeg kastet meg rundt og kommet meg inn i ringen med Laika. Også Laika hadde en fin dag og selv om det ble litt hektisk ettersom jeg glemte meg litt, spilte visst ikke det noen rolle, for også Laika vant klassen sin med CK! Moro at det går bra når man stiller andres hunder også.

Rikke og jeg tørrtrener før vi skal inn i ringen.
Dommeren syntes Rikke hadde et feminint hode og uttrykk med en god profil. Jeg er selvfølgelig enig. Han syntes også hun hadde korrekt øyenfarge, mens jeg gjerne ville hatt dem litt mørkere.

Rikke løper. Heldigvis er ikke jeg med på bildet.
I beste tispeklasse måtte derfor Aud Grete stille Laika, mens jeg tok meg av Rikke. Det var ganske mange tisper som hadde fått CK i forhold til hannene, men dommeren gjorde det enkelt. Etter å ha løpt noen runder, plukket han ut de fire han ville plassere: Rikke, en unghund og to championer. Da visste jeg at Rikke ikke kunne få noe dårligere enn reservecert. Da unghunden ble flyttet bak oss og kun en champion sto igjen foran oss, skjønte jeg at det gikk veien og min fantastiske heiagjeng jublet. Yes! Rikke tok cert og ble 2. BTK! Ok, utstilling er jo litt gøy når man gjør det bra. ;) Det er andre gangen i mitt liv at jeg stiller en hund som tar cert, men det er første gang det skjer med egen hund, og det var en veldig fin følelse. Jeg husker at dommeren likte Tippi veldig godt da jeg stilte henne for ham som junior, men det var jo tydelig at han også likte datteren, så dette var moro.

En litt himmelfallen eier og en glad oppdretter etter Rikkes noe overraskende gode resultat på en stor utstilling. 

På søndagen var det working test – og det er dette jeg virkelig synes er gøy. Working test er en prøveform jeg liker veldig godt. Man kan gjøre det dårlig på en post, men allikevel starter man med helt blanke ark på ny post hos ny dommer, så man har muligheter til å få noen virkelige oppturer selv om enkelte poster ikke går så bra. Rikke skulle stilles i BK før lunsj, mens Spiff skulle stilles i AK etter lunsj. Rikke er som kjent litt fersk, samtidig som hun er innbilt drektig etter løpetiden, så hun var litt av og på. Alle postene var enkeltmarkeringer med stort sett veldig kort avstand, alle i blåbærlyng, og varierende vitringsforhold.

På post 1 var hun veldig usikker på om hun skulle løpe til dummyen, så hun gikk bare ut noen meter og snuste litt før hun kom tilbake. Jeg sendte henne på nytt, og da nærmest gikk hun ut for å hente dummyen. Ikke mange poeng å hente der! Fikk 8 poeng med kommentaren om at dette ikke ble en markering, men en dirigering.

På post 2 gikk hun rett ut og plukket dummyen, men det så mer ut som om hun var på blåbærtur enn på jobb, så det ble 13 poeng.

På post 3, som var en veldig kort markering, løp hun rolig ut og hentet dummyen, så der fikk vi 19 poeng.

På post 4 hadde hun endelig litt mer fart og galopperte i hvert fall. Fremdeles hadde jeg litt følelsen av at hun var på tur i skogen, men hun visste godt hvor dummyen lå. På vei tilbake mistet hun den, men plukket den raskt opp igjen, og vi fikk 17 poeng.

På post 5 var Rikke helt tom. Hun gikk sakte ut og stoppet halvveis for å snuse, og så gikk hun ut i riktig område, men jeg tror hun hadde glemt at hun skulle hente noen dummy. Hun var veldig sliten etter en lang dag med mye venting, så vi avsluttet bare med at dommeren kastet en dummy med kortere avstand som hun fikk hente, men selv da var det ikke mye fart på henne. 0 poeng. Rikke sovnet mellom post 3 og 4, så det var veldig tydelig at hun var sliten.

Så var det lunsj og Spiffs tur. Han har bare hatt noen få jakktreninger i vår, for det er lydighet jeg har prioritert med ham, men han er en ganske god working test-hund, så jeg hadde et håp om at det skulle gå bra og at vi bare skulle få markeringer. Han er jo ikke så veldig dirigerbar.

På post 5, som var vår første post, var det dirigering som var oppgaven. Ikke akkurat happy for det! Men heldigvis sto skytter fint plassert i forhold til hvor dummyen lå, så det var bare å sende hunden og håpe på det beste. Idet Spiff var omtrent der dummyen var, blåste jeg stopp og søk, men da var han ute av syne, så jeg fikk ikke gjort noe mer. Spiff kom straks til syne igjen med dummy i munnen, så det ble 20 poeng, gitt! Høyst uventet, men veldig velkomment.

På post 1, som var en enkeltmarkering i blåbærlyng, dro Spiff litt for langt ut før han søkte seg hjemover igjen, noe som nok skyldtes høy fart og vanskelige vitringsforhold. I tillegg ble han trukket for noe uro rundt fot (han er jo litt hopp og sprett), så vi fikk 15.

På post 2, som også var en enkeltmarkering i blåbærlyng, ble vi trukket 1 poeng fordi han dro litt lengre ut før han søkte seg inn. Jeg tror han bare var ute og hentet vind, men er fornøyd med 19 poeng, altså.

På post 3 var jeg skikkelig irritert på meg selv for dårlig føring. Det var en dobbeltmarkering der en dummy landet et lite stykke rett frem, mens en landet ganske kort skrått til høyre for oss. Vi kunne velge selv hvem vi skulle ha inn først, og her sendte jeg Spiff slurvete på den som landet lengst fra oss. Tror også det var den som ble kastet først? Han måtte lete litt før han fant den, og jeg trodde at han kom til å jobbe seg mot den nærmeste, men heldigvis gjorde han ikke det. Hadde jeg sendt ham bedre, tror jeg han ville ha vært mer målrettet mot der markeringen falt, men jeg kan jo ha tatt feil. Den andre hentet han fint, og vi fikk 18 poeng. Jeg var sikker på at vi hadde blitt trukket mer, så sånn sett var jeg jo fornøyd med poengene.

På post 4 kom kastet før skuddet, og jeg tror ikke Spiff så markeringen ordentlig. Han løp i hvert fall helt feil og konsentrerte seg om lete rundt skytter og kaster fremfor til høyre der dummyen landet. Jeg ville ikke blåse på ham, for han var for det meste bare litt synlig for meg, så jeg bare lot ham jobbe. Etter lang tid jobbet han seg til slutt inn i riktig område og vi fikk 12 poeng. Var forberedt på enda mindre poeng enn det!

Totalt endte Rikke opp med 57 poeng og ble nr. 18 av 27 på selve working testen. I Flatmesterskapet ble hun nr. 23 av 50. Spiff fikk 84 poeng og ble nr. 10 av 21 på working testen, og endte på en 13. plass i Flatmesterskapet. For kennel Work of Time ble det en fantastisk helg, for Rikkes halvsøster Indie (som har samme mamma som Rikke), slo til med å bli nr. 2 i working testen og bli unghundmester totalt! Hun var den beste unghunden på working testen, så da var det jo ekstra fortjent å bli unghundmester, synes jeg.

Annette og Indie – unghundmester 2012. Sååå gøy!
Dette var en helt super helg, og selv om jeg gjerne skulle ha sett at Rikke gjorde det enda bedre på working testen, kan jeg ikke være annet enn fornøyd. Vi kommer forhåpentligvis sterkere tilbake neste år!

Work of Time's Born to be Nifty og Work of Time's Miss Indian Summer etter en bra helg. Rikke er fra kennel Work of Time's første kull og Indie er fra kennelens andre og foreløpig siste kull, så dette må vel sies å være en bra start for en liten oppdretter! Det morsomme er at på dette bildet synes jeg Rikke ligner på deres felles mor Tippi, mens Indie ligner på deres onkel Spiff. 

søndag 27. mai 2012

Flatmesterskapet 2012

Vi har vært på Flatmesterskapet i Sarpsborg i helgen. På utstillingen vant Rikke åpen klasse, tok cert og ble 2. beste tispe! Spiff ble nr. 4 i bruksklassen med excellent.

På dagens working test ble Spiff nr. 10 av 21 med 84/100 poeng (15, 19, 18, 12, 20) i åpen klasse, mens Rikke kommer sterkere tilbake når hun har fått litt mer trening og erfaring. Hun ble nr. 18 av 27 og fikk 57/100 poeng (8, 13, 19, 17, 0) i begynnerklassen.

Sammenlagt ble Spiff nr. 13 og Rikke nr. 23 av 50 hunder i Flatmesterskapet.
Rikke med CERT-rosetten sin og halvsøster Indie med kransen etter å ha blitt unghundmester. En fin helg for kennel Work of Time!

onsdag 23. mai 2012

Veterinærbesøk med Cisco

Blogging eller ikke blogging – et tilbakevendende spørsmål. Det er mange år siden jeg begynte med det. Mye har endret seg siden da, både hvilken bloggleverandør jeg bruker, sikkert hvem som gidder å følge med på bloggingen min (jeg skjønner jo at det må bli ganske uinteressant å lese det samme om og om igjen, for det begrenser seg jo hvor mye nytt jeg skriver om når det er hundene som er i fokus) og ikke minst har Facebook kommet og blitt den kanalen man gjerne benytter om man har noe på hjertet. Imidlertid har jeg hele tiden holdt på bloggen min, for det hender at jeg får lyst til å skrive mer enn bare noen få linjer, men blogglysten kommer og går. Nå kjenner jeg at jeg er ganske glad for at jeg har blogget innimellom, for jammen er det kjekt med den når hukommelsen gjør sitt for å tulle det til for meg! Mulig jeg burde bli bekymret her, men jeg husker i hvert fall hva jeg heter og hvor jeg bor – foreløpig.

Cisco på denne tiden i fjor.
Det siste året har jeg vært sikker på at Cisco når som helst må avlives. Jeg har sett etter tegn på at han ikke har det bra og analysert i hjel alle mulige symptomer. Jeg er livredd for at han skal gå for lenge og vil absolutt ikke være egoistisk der, samtidig som jeg er livredd for å miste ham og livredd for å ta ham for tidlig. Ikke lett! Jeg tar jevnlig Cisco til veterinær for sjekk, og hver gang stålsetter jeg meg for verst tenkelige beskjed. Jeg har til og med tatt meg selv i å forfatte avskjedsinnlegg inni hodet mitt og tenkt på hvilket bilde jeg skal bruke. Galskap? Ja. I beste fall idioti.

I dag har jeg fått meg en liten oppvekker. Jeg har hatt Cisco til veterinær for sjekk igjen, og det er vel ikke mer enn noen måneder siden sist. Konklusjonen? En sprek og glad 13-åring med litt høye leververdier, ellers var alle de andre verdiene innenfor normalen. Jeg fikk en mulig forklaring på hvorfor han peser og hoster/harker litt – det er nok mest sannsynlig bare lungene som jobber litt dårligere og dermed blir det litt vannansamlinger når han blir liggende lenge eller på ryggen, men det er ikke noe alvorlig. Hjertet høres fint ut og pusten er fin. Muskulaturen er svekket, ja, men det kunne ha vært verre. Da jeg kom hjem, gikk jeg inn på bloggen min og fant et innlegg som er fra akkurat ett år og to dager siden. Der leser jeg at Cisco har vært hos veterinær til sjekk, og jeg leser hva jeg skriver om hvordan Cisco er. Det som slår meg er at situasjonen er tilnærmet uforandret. Cisco har faktisk ikke blitt nevneverdig mer svekket enn han var i fjor på denne tiden, selv om han innimellom han hatt noen litt dårligere dager. Som veterinæren sa: «Det er viktig at man ikke lar dem gå for lenge, men man må også la dem få lov til å bli gamle.» Cisco er faktisk den første hunden min som er ordentlig gammel. Mascot og Tim ble 10 og 11 år gamle og måtte avlives pga. kreft og prolaps, og de hadde ikke noen tegn på at de begynte å bli gamle.

Jævlig bilde av meg, men dette var også på denne tiden i fjor. 
Den siste tiden har Cisco fått Karsivan etter anbefaling fra hundenes kiropraktor, noe som skal hjelpe blodsirkulasjonen. Det kan virke om om det har hatt en god effekt og gitt ham litt ekstra styrke. Senest på søndag var Cisco på to-timers tur i skogen med moren min og trakk henne etter seg hele turen! Jeg ga ham Rimadyl på kvelden, og i dag fikk jeg beskjed fra veterinæren at jeg skal fortsette å gi det når jeg kan forvente at kan bli litt stiv og støl. Jeg har gruet meg til sommervarmen, for på sensommeren i fjor, da jeg var på hytta og det var veldig varmt, mistet Cisco matlysten, var skikkelig slapp og peste hele tiden, så da var jeg jo helt sikker på at tiden var inne, men så kviknet han jo til igjen da høsten kom. I går kom sommeren hit og også i dag er det 24 grader, men selv om Cisco peser når han er ute, slik resten av flokken gjør, virker han ikke så veldig plaget. Men i samråd med veterinæren skal jeg sørge for å legge turene til tidlige morgener eller sene kvelder. Altså sene kvelder.

Lille Mascot nesten 10 år gammel. 

Nå skal jeg prøve å nyte dagene fremover, for hvis ikke noe akutt skjer, kan jeg være så heldig at Cisco er her en god stund ennå. Veterinæren mente i hvert fall at hun ser Cisco igjen på kontroll til høsten, så jeg håper hun har rett! Men jeg tenker mye på gode venner og kjente som bare i løpet av de siste ukene har måttet si farvel til sine kjære firbente – plutselig er det så mange som er borte. Det er jammen tøft og trist å være hundeeier innimellom.

tirsdag 15. mai 2012

Rikke 4 år, felt- og svømmetrening på Sørlandet

I går ble søteste lille Rikke 4 år gammel – men det husket jeg først i dag. Godt hun ikke selv har noen formening om hva bursdag er!

Rikke 4 år.
I helgen har vi vært på hytta på Sørlandet. Rikke har ikke vært der siden hun var 12 uker gammel (hun bodde jo hos meg fra hun var 7,5 til 12 uker, og da var vi på hytta hele tiden). Vanskelig å vite om hun kjente seg igjen, for Rikke er rolig og grei uansett hvor hun er, hun. Helgen ble brukt til avslapning, turer og jakttrening. Jeg bestemte meg for at Rikke nå skulle lære seg å gå felt. Det har jeg bare prøvd en gang tidligere, men det var tidlig i vår (før hun fikk løpetid), og da skjønte hun ikke stort, så jeg valgte å vente litt med det. På lørdag fant jeg et område der jeg pleier å trene med hundene sånn ca. 100 m fra hytta. Lykke! Den som hadde bodd slik til daglig.

Rikke på feltet.
Jeg hadde bare med meg Rikke. Først fikk hun en del markeringer på vei til området, og jeg hadde med meg startrevolver. Det er mye man må bli vant til når man bare har vært familiehund i 3,5 år! Vel fremme satt jeg henne igjen mens jeg gikk ut i området og kastet ut 11 små dummyer i blåbærlyngen. Tilbake hos henne gikk jeg litt fot med henne vekk fra området, før jeg gikk tilbake og sendte henne. Dette gikk over all forventning – Rikke skjønte godt hva hun skulle og jobbet seg frem til dummy etter dummy. Hun jobber i roligere tempo enn Spiff og Casir, men det tror jeg helt klart er en fordel, for hun bruker nesa aktivt og gikk ikke over en eneste dummy. Det går stort sett i trav eller rolig galopp. Jeg ga meg da hun hadde hentet fem. Deretter kastet jeg ut dummyene igjen mens hun så det, og tok henne med meg tilbake til hytta.

Casir synes det er gøy å hente noen dummyer, han også.
Hun måtte vente på hytta sammen med Cisco mens jeg tok med meg Casir og Spiff, og da hadde hun vært ganske urolig. Casir og Spiff fikk jobbe sammen i feltet, og da så jeg tydelig forskjellen på dem og Rikke. Ettersom de løp i stor fart, i hvert fall i starten, fikk de ikke vitring like lett som Rikke og løp flere ganger over dummyer før de senket tempoet.

Spiff på feltet.
Søndag la jeg ut felt på samme område. Da hadde jeg med meg alle fire. Jeg gikk så en tur før de fikk forsøke seg, og jeg var spent på Rikke da vi kom tilbake. Da var det ca. 1 time siden jeg hadde lagt ut feltet. Jeg ga henne ikke noe ekstra påvirking, men det trengte hun visst ikke heller. Fem dummyer inn på kort tid også da. Veldig fornøyd! Cisco fikk også gå felt. Han fant to dummyer, men gadd ikke å ta dem med hjem. Det ble derfor Casir og Spiff som hentet de siste som lå igjen. Rikke fikk skudd på noen markeringer på søndag også.

Litt mer muskler nå, så begynner det å ligne noe. 
Svømmetreningen går også fremover. Da jeg forsøkte å få Rikke til å bade for noen uker siden, turte hun ikke å hoppe uti. Dette var ved et tjern i den skogen jeg bor rett ved. Selv om hun gjerne ville, stoppet hun hele tiden på kanten. Hun svømte da jeg hadde henne som valp, men etter dette har hun, så vidt jeg vet, ikke badet mer før jeg fikk henne tilbake. Jeg har derfor fått henne til å bade på steder der hun kan gå uti uten å måtte hoppe, og det går nå veldig fint. På lørdag gikk vi ned til en sandstrand der hun svømte etter pinne (det var det jeg hadde for hånden), mens på søndag gikk jeg ned til svabergene. Jeg hadde med et par pocketdummyer (helt geniale!) i lomma, og kastet dem uti. Iveren etter å få tak i dummyen trumfet skepsisen mot å hoppe, så dermed virker det som om koden ble knekt. En gang hoppet hun uti fordi hun så noe tang som lå og fløyt også. Svaberget hun hoppet fra gikk helt ned til vannkanten, slik at hun kunne tråkke uti vannet før hun tok sats og hoppet. Det blir derfor spennende å se om hun tør å hoppe når det blir lengre avstand ned til vannet. Vi får bare fortsette treningen! Det positive så langt er at Rikke ikke har sluppet dummyen fra vann en eneste gang – hun er veldig opptatt av å levere til meg, så jeg får bare håpe at det fortsetter.

Casir og Rikke har funnet en skikkelig fin pinne.
Spiff koser seg i gresset utenfor hytta.
Verdens beste Cisco. Fremdeles glad og ivrig på tur, men med stadig svakere bakpart, dessverre.
Verdens fineste firkløver: Cisco (13 år), Casir (9 år), Spiff (7 år) og Rikke (4 år). 
Hele flokken.

mandag 7. mai 2012

VirkeRikke og VirkerIkke på jaktkurs

I helgen har Rikke og jeg vært på jaktkurs på Dillingøy. Som vanlig har det vært et supert kurs - jeg har skikkelig sansen for instruktøren, opplegget, beliggenheten, tonen på kurset – alt passer midt i blinken for meg. Til og med været var for det meste på vår side. Selv om jeg blir totalt utslitt av å være ute i flere timer to dager på rad, er det allikevel verdt det. Det har vært intet mindre enn en skikkelig bra helg!

Rikke er veldig lite trent i jakt, men da jeg startet treningen av henne i vinter, syntes jeg hun tok ting utrolig fort. Så kom løpetiden og Rikke ble litt rar. Jeg tror fremdeles hun er preget av den (og kilder forteller meg at jeg må belage meg på at det vil bli litt verre om noen uker), for også når jeg trener lydighet med henne, er hun litt fjern om dagen – hun er litt daffere enn hun pleier, samtidig som hun plutselig ikke skjønner enkle kommandoer. Men ettersom jeg meldte på kurset før hun hadde fått løpetid, valgte jeg allikevel å dra.

Selv om kameraet var med, ble det dessverre ingen bilder i helgen, så det blir arkivbilder i stedet. Her det onkel Spiff som koser seg på Sørlandet. 

Hundene har jobbet på linje nesten hele helgen, og dette er jo en setting Rikke kun har vært i noen få ganger tidligere. For å ta det positive først: Rikke startet lørdagen med tre supre apporter. De to første landet på andre siden av et gjerde de måtte hoppe over, og det er noe Rikke aldri tidligere har gjort. Jeg ble litt overrasket da dette ikke var noe problem for henne. Mellom de to apportene, bevegde vi oss litt lengre ifra gjerdet. Den tredje apporten landet helt inntil gjerdet på vår side. Utfordringen var at hundene da har lett for å dra over gjerdet der de to andre gikk, men Rikke spikret markeringen, så det var jo fint. Etter dette dukket VirkerIkke frem, og da skjønte hun ikke så mye.

Jeg har forsøkt å analysere det som skjer, og det virker på meg som om Rikke lett går inn i en modus der hun tror at hennes oppgave bare er å sitte stille og se på at det faller apporter uten at de skal apporteres. Jeg tror derfor hun trenger en del treninger der hun blir sendt på det meste som faller, slik at hun lærer seg å markere hver eneste apport. Hun er som sagt lite trent, så det kan nok bli litt mye for henne med så mye nytt på en gang. Andre positive ting er at hun overhodet ikke har lyd, at hun er totalt avslappet rundt de andre hundene, at hun har supre avleveringer og fine grep, og at hun er veldig førermyk og lydig. Hun kan ikke stoppsignal, søkssignal eller dirigeringssignaler ennå, og hun kan heller ikke fløytesignal på innkallingen godt nok, men hun er veldig var på de kommandoene hun kan.

Casir - pensjonisten.

Etter en lunsjpause og litt hvil, var det ny økt. Her viste både VirkeRikke og VirkerIkke seg frem, og jeg ble flink til å lese henne. I prinsippet kan jeg se på henne før jeg sender henne om hun skjønner hva hun skal eller ikke. Når hun ikke skjønner det, er det ingen vits i å sende henne. Da traver hun bare litt frem før hun begynner å snuse. Når hun derimot skjønner oppgaven, løper hun målrettet ut i riktig område og spikrer de fleste markeringene.

Søndag startet også med markeringer over det samme gjerdet, men da virket ikke Rikke i det hele tatt. Hun skjønte virkelig ikke noe da jeg sendte henne. Ved å ta henne ut av linja og la henne knalle, var det ikke noe problem, men så fort hun var inne på linja igjen, kom hun i feil modus igjen. Jeg valgte derfor å legge henne i bilen. Ettersom jeg hadde lånt bort både Cisco og Spiff i helgen, hadde jeg bare med meg pensjonisten Casir. Men for at jeg skulle slippe å bare stå der, fikk han være stand-in på kurset. Han startet med å surre det til, men så var han plutselig på nett, og da hadde han vel en fire, fem fine apporter uten tull. Nå er det mange år siden han sist sto på linje og ble trent i jakt, men jammen klarte han faktisk å oppføre seg helt eksemplarisk uten en lyd. Det hadde jeg aldri trodd!

Etter lunsj fikk Rikke komme ute igjen, og nå var det VirkeRikke jeg hadde med meg. Når hun skjønner hva hun skal, er hun en liten drøm. Hun ble såpass på hugget at jeg faktisk stoppet henne de gangene hun trodde hun skulle knalle (trenger ikke si noe mer enn navnet hennes med rolig stemme før hun hopper tilbake). Etter lunsj tror jeg det bare var en apport hun ikke markerte før jeg skulle sende henne slik at jeg bare kalte henne tilbake, så var det en hun jobbet litt for å finne, mens resten løp hun rett på. Hun taklet terrengskifter både over diker og opp skråinger og hun taklet dummyer på vei hjem. Ettersom jeg fikk henne til å svømme for første gang siden hun var valp, på onsdag, turte hun ikke å hoppe uti vannet i helgen, men det tror jeg vi snart har løst. Hun må bare få litt mer svømmetrening først. Det er ikke så rart at dette er litt vanskelig når det har gått tre år uten at hun har svømt ...!

To som ikke synes det er skummelt å hoppe uti vann!

Jeg føler meg rimelig trygg på at VirkerIkke forsvinner for godt når Rikke er helt ute av løpetidsdvalen, samtidig som det garantert vil hjelpe på med mer erfaring og bedre kondis. Jeg kjenner jeg gleder meg veldig til å trene henne videre fremover, og jeg har fått masse inspirasjon til videre trening.

fredag 4. mai 2012

Nytt stevne og trening

På onsdag gikk Spiff og jeg for andre gang i eliteklassen, og det stevnet gikk vi kun for trening. Ettersom han nullet på sitten i Vestfold, hoppet jeg over begge fellesøvelsene. Jeg vil ikke at han skal belønnes for å bryte bli-kommandoen flere ganger, og fire dager fra forrige konkurranse ble litt kort tid til å få gjort så mye der. Denne gangen var det også to ringer: fellesøvelsene og fri ved fot i en ring, og så ganske lenge og vente før man skulle gå resten av øvelsene i neste ring. Dommeren i ring 1 var ikke videre imponert over Spiffs fri ved fot og heller ikke over min gåing. Jeg glemte å si fra at jeg har balanseproblemer i utgangspunktet og var spesielt svimmel på onsdag, så da har jeg det med å «støtte» meg på Spiff når jeg går. I tillegg var Spiff for heit og gikk mer en jaktfot enn lydighetsfot, så jeg følte også at øvelsen gikk dårlig. Men den var ikke sååå mye dårligere enn på debuten, så at det ble to karakterer lavere enn da, var litt overraskende allikevel. På den annen side har denne dommeren aldri gitt mine hunder høye karakterer på fri ved fot i de lavere klassene heller, og da jeg så hvordan fri ved foten til den ekvipasjen som fikk 10 på øvelsen var, skjønner jeg jo at han vil ha det veeeldig pent og ryddig. Da er det ikke rart at mine hunder får mye trekk hos ham, for de har litt mer armer og bein til alle kanter. Og jeg har kommet frem til at da får de heller få litt trekk, for jeg personlig elsker fri ved fot med masse trøkk og synes pent og pyntelig = kjedelig. ;)

Romfareren for et par år siden.

I neste ring var Spiff mer slik jeg vil ha ham – skikkelig på, men allikevel i riktig modus. Her var det imidlertid mine nerver som tok overhånd, kombinert med at det også var litt vanskelig (mange sleit med ruta pga. kjeglene som ble brukt til z-en og innkalling). På z-en klarte jeg å bruke feil kommando en gang og i tillegg var jeg altfor utydelig på de andre. Dommeren sa på forhånd at «nå skal vi ha sitt, dekk, stå», så da kommanderte jeg «dekk», jeg. Men jeg sier jo «ligg», så Spiff skjønte ikke helt hva han skulle og gjorde en mellomting av sitt og ligg. Det skulle bli den første smultringen av maaange! På innkallingen spratt han opp igjen før jeg gikk ifra, også fordi jeg var veldig utydelig og surret mye før start, så jeg måtte ha ny kommando ned. Deretter brukte han for lang tid på ståen og sto på dekken, slik at det også ble dobbeltkommando der, men farta var det ikke noe å si på, i det minste. I tillegg fant han en papprull rett på utsiden av ringen som han glad og lykkelig apporterte og avleverte. Dommeren lo godt. Jeg også. Ny null.

Så var det ruta. Her var det som sagt mange som sleit, selv mange av de med mye mer erfaring enn oss. Spiff spurtet ut til kjegle og stoppet fint, men da jeg skulle sende ham til ruta, løp han, som så mange andre, til en av kjeglene som var på høyde med meg. Etter et par kommandoer fikk jeg ham ut midt i ruta og fikk lagt ham ned, men jammen skled han på en måte sakte opp i sitt etter hvert og kom før jeg rakk å kalle på ham. Jeg er i det minste glad jeg fikk ham ut i ruta! Men smultringen var selvfølgelig et faktum også her.

På apportdirigeringen var det vanskelig å få ham til å stoppe ved kjegla, for han ville hente høyreapporten med en gang, men det var uansett venstreapporten han skulle ha. Etter noen kommandoer fikk jeg ham til kjegla, og han løp faktisk nydelig ut til riktig apport, så det var synd at øvelsen måtte underkjennes fordi han ikke kunne løpe rett til kjegla med en gang! Men fint for ham at han fikk belønning for å gå til riktig apport – for ham er jo apporten en belønning i seg selv.

Tre fjerdedeler av flokken for et par år siden.


Jeg hadde glemt å trene metallapport siden stevnet der han tråkket på den og fikk den i haka, så etter å ha hoppet over hinderet og spurtet ut til apporten, nølte han og tittet på meg en liten stund før han plukket apporten forsiktig opp. Da ble han såpass satt ut at han i tillegg løp rundt. Ja, ja. Min egen feil som ikke har trent på det siden sist!

Så var det neseprøven, og der ville Spiff bli med meg rundt da jeg snudde meg. Det var dumt, for resten av øvelsen var egentlig ikke så verst, så da fikk vi endelig litt poeng! 7 poeng ble det, så da kunne vi nok i ha fått minst 8 eller 8,5 om han bare hadde sittet stille. Jeg har allikevel litt igjen når det kommer til å holde pinnen rolig i munnen og ikke minst avlevere med rolig munn.

Så var det bare avstand igjen, og hadde det ikke vært for at jeg var for uklar på to av momentene, kunne dette også ha blitt supert, for han har virkelig ingen fremdrift eller bakdrift – noe dommeren kommenterte. Kjapp er han også, men pga. to dobbeltkommandoer på begge stå-momentene, holdt det bare til 7. Vi fikk altså med oss den herlige summen 67 poeng (eller noe sånt). Men dommeren lo godt og sa at det var synd at de fleste hadde gått slik at de ikke fikk med seg dette. Underholdning kan vi i hvert fall bidra med! Spiff hadde det gøy og var veeeldig glad med masse fart og sprut, og det er tross alt det viktigste. Poengene og presisjonen får komme etter hvert! Men jeg er litt sur på meg selv, for på z-en, innkallingen og avstand kunne jeg virkelig ha vært mye flinkere selv – altså mye tydeligere. Og på neseprøven og metallen kunne jeg jo ha trent litt mer på forhånd. På dirigeringsøvelsene vet jeg at jeg har litt igjen – han må bli flinkere til å løpe til kjegla på apporten, og han må takle forstyrrelser i form av andre kjegler på ruta. Men jeg er fornøyd med at han har plukket riktig pinne på begge stevnene på neseprøven, for jeg har faktisk bare trent øvelsen et par ganger det siste året (ja, jeg vet, det er altfor dårlig).

I dag har jeg tatt meg råd til en liten privattime i lydighet hos en av dem som har vært med på landslaget flere ganger (som også så oss på stevnet på onsdag), og jeg har fått noen tips til hva jeg kan jobbe med videre. Fikk noen forslag til hvordan jeg kan få fri ved foten bedre, som jeg absolutt skal teste ut, det samme med fellesøvelsene og kjegla på apportdirigeringen. Det er ikke så annerledes enn det jeg har gjort, men her er det pirking på detaljer, så det er allikevel en liten forskjell. Ellers gikk det mye på at jeg må lære meg å trene mer stevnelikt og i tillegg forberede Spiff før hver øvelse ved at jeg forteller ham hva vil skal gjøre (og håpe at han etter hvert skjønner sammenhengen). Det kan bli interessant å se om dette kan gi resultater.

I helgen er Spiff utlånt på «prøvepass» til en som forhåpentligvis skal passe ham når jeg skal til Italia. Greit å prøve en helg før man er stuck med hunden i par uker. Jeg krysser fingrene for at Spiff oppfører seg! Jeg er derimot verdens mest overfølsomme menneske, tror jeg, for jeg synes det er helt grusomt at han ikke er her nå og var nesten på gråten da jeg overleverte ham i sta ! Har jeg nevnt at jeg elsker hundene mine? Jeg er nok ikke helt som alle andre ...

mandag 30. april 2012

Barnslig Spiff

Vi skal liksom gå nytt stevne i morgen, men jeg har fremdeles ikke helt bestemt meg for om vi skal dra. Spiff funket veldig fint på trening i dag, men jeg har jo ikke fått trent fellesøvelsene. Hvis vi drar, regner jeg med at vi dropper fellesøvelsene og tar det andre som stevneerfaring og trening. Jeg får sove på det.

Spiff fikk også leke litt med noen valper i kveld, og det synes han fremdeles er stas. 


lørdag 28. april 2012

LP II- og elitedebut

Da var dagen kommet til Rikke og onkel Spiffs debut i henholdsvis klasse II og elite. Jeg visste at Rikke ikke var helt klar, men følte meg rimelig trygg på de fleste øvelsene. Men det skulle vise seg at selv ikke Rikke er perfekt, så i dag var hun mildt sagt helt rar. Jeg synes egentlig hun har vært litt snål under hele løpetiden, så kanskje det er det som fremdeles henger litt igjen? Kort fortalt ble det noen nuller på øvelser hun burde ha klart å få 9 eller 10 på i blinde, men samtidig ble det noen poeng på de øvelsene der jeg var forberedt på at hun skulle nulle. Vi kommer sterkere tilbake!

Spiff synes det er litt kjedelig å vente i buret.


Det gikk like dårlig med onkel Spiff, men på en helt annen måte. Spiff er en heit hund, men som regel vil jeg definere det som positivt stress. I dag tippet det over til negativt stress, hvis jeg kan si det sånn. Han peste veldig og det surret litt rundt i hodet hans. Jeg er mest fornøyd med 8 på fri ved fot, for det var en streng dommer og Spiff fikk noen skjeve holdter. Jeg følte at han startet dårlig, men gikk seg opp. Vi fikk 10 på felledekk, mens resten av øvelsene var det mye kluss med – ikke alt var like moro. Totalt ble det fire nuller og lite poeng å hente. Mest uflaks hadde vi på metall over hinder. Han spurtet ut til apporten, men klarte å tråkke på den slik at den traff ham i kjeven. Han fikk nok litt vondt, for han ble veldig forsiktig etterpå. Men han hoppet i hvert fall tilbake og satt seg fint på plass, men jeg brukte overkroppen min for sikkerhets skyld da han var på vei tilbake, slik at han ikke skulle glemme å hoppe. Vi fikk 7. Og hadde det ikke vært for at han ble liggende veldig høyt da jeg gikk ifra på avstandskommanderingen (eller hadde jeg sagt «ligg» en gang til i stedet for bare «bli»), kunne den ha blitt super, for det er kanskje hans aller beste øvelse. Han gjorde en mellomting mellom å sitte og ligge da jeg snudde meg, så vi måtte ha dobbeltkommando på første moment, mens resten var helt nydelig. I tillegg er jeg litt irritert på meg selv på ruta. Han løp i stor fart ut til kjegle, nesten ut til ruta, men så skjente han til siden. Jeg stoppet ham og fikk sendt ham gjennom ruta, men stoppet ham for sent. Og hva gjør man når hunden står rett på utsiden av ruta og man vil ha den inn i ruta? Jo, man bruker en kommando hunden aldri har hørt! Lurt, ikke sant?

Onkel Spiff og Rikke har det litt trangt i buret i bilen, men trives i hverandres selskap, så det går for kortere perioder. 


Nå er i hvert fall elitedebuten unnagjort, så selv om vi havnet helt nederst på resultatlista, trøster vi oss med at vi er helt grønne i denne klassen og at det er mange som nuller en del de første gangene. Vi får bare trene videre og håpe at det går litt bedre neste gang. Spiff er uansett en herlig hund og jeg elsker å trene med ham.

torsdag 26. april 2012

Bursdagsbilder

Cisco måtte av en eller annen merkelig grunn ha hjelp til å blåse ut lysene!?

«Kaken» sett ovenfra: en kjøttpølse, tre små leverposteikaker og navnet skrevet i yoghurt. Den falt visst i smak og ble spist i nevnte rekkefølge.